Advarer på forhånd om et langt innlegg. All ære til deg som tar deg tid til å lese igjennom alt.
(Til opplysning så er A4 en av de akuttpsykiatriske postene på Østmarka psykiatriske sykehus)
Stormen som har pågått den siste tiden begynner å roe seg litt. Turbulensen er redusert og jeg er i ferd med å innta en stødigere kurs. Det store spørsmålet derimot, er hvilken retning kursen tar. Akkurat nå føler jeg meg så flat og likegyldig at det spiller ingen rolle hvor jeg havner. Jeg vet at dette kun er en midlertidig følelse, men når den sitter så hardt i, blir det vanskelig å se kontrastene i min ellers så sort/hvite verden. Hvor ble det av optimismen? I så fall lurer jeg på hvor jeg la den fra meg sist gang den var i bruk.
Jeg har som kjent tidligere nevnt at tingenes tilstand er langt fra det livet jeg foretrekker, ønsker, og har et håp om å oppnå en vakker dag. Betydningen av ordet vakker i denne sammenhengen betyr at jeg klarer å regulere meg selv og mine impulser.
Det er ikke til å stikke under stol at livet som psykisk syk er innmari tøft og lite attraktivt. og hvis jeg fikk mulighet til å velge, ville jeg heller levd et liv med en funksjonsnedsettende fysisk sykdom. Kanskje er det feil av meg å si det jeg sier, men det er min blogg og jeg er født med ytringsfrihet. Det er tross alt bare tanker som er tilstede i nuet, kanskje tenker jeg annerledes i morgen, eller neste uke. Alt ettersom hvor på skalaen jeg befinner meg humørmessig.
Er det noe jeg takler relativt dårligere enn mange andre utfordringer i livet mitt, så er det å være i mangel på kontroll. Uforutsigbarhet er synonymt med utrygghet, som igjen i overført betydning betyr engstelse og frykt - bedre kjent som angst.
For to år siden, og faktisk på denne eksakte dato (26. mars), ble jeg utskrevet fra mitt første opphold på Stjørdal RKSF. Jeg husker det som om det skulle være i går, den følelsen som bodde i meg i det øyeblikket jeg gikk ut døren med trillekofferten på slep. Hjulene gjorde motstand på det gruslagte underlaget - en skulle nesten tro bagasjen ville bli gjenværende. Og aller helst skulle jeg ønske det var slik. Jeg var i ferd med å forlate det som i løpet av 12 uker hadde utviklet seg til å bli forutsigbart og trygt. Å møte det virkelige liv på utsiden av en institusjon er ikke bare-bare, og det vil det heller aldri bli. Livet i seg selv er aldri forutsigbart, og det er simpelthen bare nødt til å være slik for at vi mennesker skal kunne leve på denne kloden.
Jeg ble kanskje, og bokstavelig talt skrevet ut med stil (ja, jeg hadde faktisk kledd meg opp for anledningen ved å ha på meg litt penere enn hverdagslige klær og sko), til stor kontrast til det jeg var ikledd den dagen jeg ble innlagt - joggebukse og hettegenser som sikkert kunne rommet fem kloner av meg selv, og fremdeles ville det være pusterom. Med hevet hode og noe som kan kalles et snev av selvtillit, vakler jeg avgårde med høye hæler ut av avdelingen, vekk fra forutsigbarheten og inn til en verden jeg ikke kan kontrollere. Det gikk ikke lange tiden før jeg var tilbake i gamle, destruktive spor, noe som heldigvis ble tatt tak i relativt kjapt. Hvorfor den hurtige reaksjonen? Jo - fordi jeg var ærlig med meg selv og behandleren min. Jeg snakket fra levra og la skjul på absolutt ingen ting. Jeg var som en åpen bok jeg medvillig lot andre få lese. Og jeg var trygg på dette, nettopp fordi jeg hadde opparbeidet gode erfaringer av å bli tatt på alvor.
Det har seg slik at i utfordrende perioder av livet mitt, herunder stressende situasjoner som eksamener o.l. blir jeg ekstremt sårbar, og da skal det ikke mye til for å vippe meg av pinnen. En dårlig formulert eller tvetydig setning fra andre kan resultere at jeg tolker fullstendig feil og sådan påvirker resten av dagen min, eller resten av uken min i negativ retning. Og slik ruller ballen videre.
I tiden like før jul og videre i ukene etterpå, har jeg opplevd stadig større problemer med å verbalisere det som opptar tankene mine. Det fører dessverre med seg at jeg uttrykker meg i form av økt symptomtrykk og selvdestruktiv atferd - enten jeg vil det eller ei. Tatt i betraktning den tøffe eksamensperioden, utenlandsferie til varmere strøk, juleribbe og marsipangriser, nyttårsforsetter og forventninger, ser jeg overhodet ingenting galt med de reaksjonene jeg fikk under forrige innleggelse. Jeg vil i grunn påstå at det ville vært avvikende fra normalen dersom jeg ikke reagerte som jeg gjorde. Det ble mildt sagt for mye for meg å håndtere på én gang, og jeg var mer eller mindre "dømt" til å havne i grøfta. Jeg gikk rundt med en ekkel og gjennomsyrende følelse blandet av uro, rastløshet, frustrasjon, sinne, fortvilelse og tristhet. Prøv å leve med denne følelsen døgnet rundt flere uker i strekk - ja kanskje i månedsvis, og jeg kan banne på at du til slutt ligger der som en eneste stor muskelspenning og vrir deg rundt i en utenomjordisk smerte, og tenker at absolutt alt annet er bedre enn denne uutholdelige psykiske smerten, om det så innebærer at du må kutte deg selv for å blø ut kaoset.
Den smerten jeg her snakker om har økt suksessivt hver dag de siste månedene, og det er ikke noe som løser seg selv - eller dukker opp fra intet. Jeg må aktivt jobbe for å komme videre, noe jeg dessverre har failet stort på. Jeg har ikke følt meg trygg - jeg mistet etterhvert fotfestet og fortsatte å skli i blinde nedover en bratt bakke, uvitende om jeg kom til å kræsje i et tre eller havne utenfor stupet. Jeg vil beskrive utfallet som at jeg havnet utenfor stupet, og kræsjlandet på en spiss trestubbe. Uærlig skuespill har sin pris, og den må jeg betale stort for.
Jeg vil ikke gå særlig inn i detaljer på akkurat denne konkrete situasjonen, mest av hensyn til de som er involvert i min behandling og som i mer eller mindre grad "bestemmer" hva jeg får tilbudt og ikke. Dette er mennesker jeg respekterer stort og har mye å takke for i min ustødige vei mot et friskere liv. Men selv om disse menneskene innehar mye av min tillit og livshistorie, betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke er disponibel for å bli skuffet - eller bli oppriktig sint på de beslutningene de gjør når det angår meg og mitt behandlingsforløp.
Når noen hevder de vet hva som er best for meg og hva jeg trenger mest her og nå, så lar jeg ikke påstanden gå meg hus forbi så lett. Ordene går ikke inn det ene øret og ut det andre, det er heller slik at øregangene mine består av en unormal seig ørevoks som snapper opp alt og tolker ting (muligens) på feil vis. Det får meg til å føle at det jeg sier forblir ugyldig, som om ordene mine betyr ingenting, til tross for all den energien og tankevirksomheten jeg ofret på å sette ord på følelsene. Sagt på en annen måte føler jeg meg avvist, det er uendelig smertefullt og noe av det siste jeg trenger akkurat nå.
Derimot, trenger jeg heller en applaus fordi jeg:
1. tok i mot tilbudet om innleggelse på psykiatrisk akuttpost selv om jeg var i sterk tvil over om det var riktig,
2. videre fordi jeg så fint "sto i det" (kanskje ikke helt optimalt, men jeg lever fremdeles), og sist men ikke minst -
3. skrev meg ut FORDI jeg så ingen nytteverdi i å bli oppbevart på en plass der ingen følger med på hva jeg spiser (eller rettere sagt ikke spiser). Da kan jeg heller være hjemme og sulte meg der istedet.
Når jeg får tenke meg litt om, begynner jeg å lure på om den jobben jeg har gjort i totalt seks måneder som døgnpasient har vært forgjeves. Selv om én enkelt innleggelse var negativ for meg (livssituasjonen min tatt i betraktning og andre omstendigheter!!), burde det aldri være konkluderbart, eller ensbetydig med at resten av de "planlagte" innleggelsene jeg har igjen vil være negative.
Et eksempel:
- Ser du én hvit svane, en, to, tre, fire ganger osv. vil du forvente at alle svaner er hvite. Men med én gang du besøker Australia og opplever at svaner faktisk også kan være sorte, strider det mot alle dine tidligere erfaringer. Det ene avviket jeg snakker om er den sorte svanen, og den kan jeg garantere at du tenker ekstra mye på neste gang du ser svaner. Hvorfor? Jo, fordi du blir usikker på hva det er du egentlig ser. Er det en annen art, eller har det oppstått en sjelden mutasjon? Kommer jeg til å se flere sorte svaner? Hvilken type er i overtall? I tillegg vil det som avviker det normale, automatisk få økt oppmerksomhet. Slik som i mitt tilfelle - en negativ innleggelse som førte meg lengre ned i grøfta = ergo innleggelser er skadelig for meg. Er det noe jeg gikk glipp av innimellom setningene her?
Jeg håper da inderlig at jeg er på totalt villspor, for jeg kan virkelig ikke fatte eller begripe hvordan, og fra når denne konklusjonen ble gyldig og altomfattende. Vær så snill, fortell meg årsaken basert på ren fakta - jeg vil ikke bli servert ren synsing eller generalisering.
Etter et ambivalent, men frivillig opphold på akuttpost, og etter et forsøk på å gjøre noe konstruktivt for meg selv ved å gi det en sjanse, ved å gi slipp på kontrollen og holde ut mine sviende nye sår og leve med skammen, kan ingen - og jeg gjentar ingen - uansett hvor autoritær eller berettiget du er, påstå at jeg ikke tok ansvar for meg selv og mitt framtidige liv. Tiden tilbragt på akuttpost kan bare ikke måle seg med noen smerte jeg har opplevd tidligere. For SÅ VONDT var det å sitte der på et nitrist, og ukjent sted, omringet av ukjente mennesker og rutiner, og samtidig VITE (eller skal jeg si "innbille" meg?) at jeg faktisk hadde mulighet til å taste de åtte sifrene til Stjørdal simpelthen bare for å høre en kjent stemme, noe håndfast og trygt.
Jeg turte ikke. Jeg var allerede skadeskutt, såret, vonbråten, skuffet og så fortvilet at jeg konkluderte at jeg ville mest sannsynlig bli avvist - igjen. Better safe than sorry.
Men, heldigvis for meg har jeg blitt kjent med flere fantastiske mennesker iløpet av min tid som blogger / psykiatrisk pasient, og spesielt én person har betydd mye for meg. Jeg vil understreke det sidelengs, på kryss og tvers, inn, ut og opp i mente, hvor takknemlig jeg er for at jeg har fått æren av å bli kjent med et så fantastisk menneske som deg. Du kom meg til unnsetning da jeg trodde alt skulle gå til helvette og følelsene var i ferd med å spise meg levende. Du stilte opp for meg når jeg trengte det mest, det skulle ikke mer til for å snu skuta.
Den umiddelbare tryggheten i form av en kjent stemme,tryggheten i at personen i den andre enden er et menneske jeg kjenner godt og stoler på, og viktigst av alt - tryggheten i å vite at vedkommede tar seg tid til tross for egen bagasje, til å lytte på min fortvilelse, betyr så mye at jeg blir sentimental ved tanken på hvor mye trygghet betyr for meg selv og mitt velbefinnende. Ingenting i det store uendelige univers kan måle seg med hvor verdifullt et slikt vennskap er. Jeg har sagt det mange ganger allerede, men jeg velger å si det igjen -
tusen hjertlig takk for at du er min venn ♥
