Pain is only temporary - pride is forever.

Det er så utrolig mye trist som har skjedd i livet mitt den siste måneden, og det beviser så jævlig godt (unnskyld språket) hvor skjørt livet egentlig er.

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvordan jeg skal ordlegge meg selv. Jeg sliter fremdeles med å akseptere fakta. Jeg vil så gjerne ikke tro på det, jeg vil aller helst slippe å forholde meg til det, men det lar seg umulig gjøre.

Det har seg nemlig slik at farmoren min døde, etter lengre tids sykdom. Uten å gå inn i for mye detaljer pga min anonymitet, så kan jeg si at farmor feiret mange flere bursdager enn de fleste av oss kan bare drømme om. Og siden sykdommen hennes har vart i flere år, og som etterhvert gir utslag i tap av korttidshukommelse (Demens, av typen Alzheimer), hadde jeg egentlig tatt farvel med henne for en god stund siden. Det var 4 år siden sist hun husket navnet mitt, og hvem jeg var. Det var tøft i en god periode, men også godt... spesielt nå. Hun har det bedre nå.

Så gikk det ei uke, og da ble jeg innlagt på Stjørdal for to uker. Det gikk alt annet enn bra. Jeg har fått en kink, eller et eller annet i ryggen som førte til at jeg ikke klarte å møte til alle måltidene eller være med i grupper, så da ble vel i grunn de to ukene ganske så bortkastet.. I perioder var smertene så intense at jeg ble kvalm og uvel. Å få sove på natten var bare å glemme. Det ble mye fram og tilbake på legevakt. Har vært på legevakten 3 ganger den siste måneden. Det tærer så voldsomt på kreftene og motivasjonen min når folk ikke tror på meg. Heldigvis, ble jeg tatt på alvor på andre visitt hos legevakten, samt hos manuellterapeuten. Jeg kjenner kroppen min såpass godt nå, at jeg burde klare å skille mellom ømme/stramme muskler og en skjellettskade. Hvordan kan en overlege be meg om å smøre inn IBUX-gel på en skade hun ikke en gang har sett på?? Så, vil det si at Ibux-gel kan kurere beinbrudd også da eller?

Kjenner jeg blir sint når jeg skriver dette, så tror jeg går videre fram i tiden.

Ringer fastlegekontoret og bestiller legetime. Samtidig spør jeg om de vet noe mer om når fastlegen min kommer tilbake etter sykemeldingen. Svaret jeg fikk var meget overraskende:

"Hun kommer ikke tilbake." Det var det eneste hun sa. Det etterlot meg med mange spørsmål og bekymringer. Hvorfor? Hva kommer til å skje nå framover?

Det var en tung beskjed å svelge. Fikk egentlig lite sympati der i gården.. "Men du har da hatt så mange bytter de siste årene at det burde du klare å takle greit..?" WTF?

Tenk om jeg hadde sagt det til en annen person som nettopp har fått vite at en slektning har dødd: "Så så, du kommer da igjennom det du, du har jo tross alt vært i så mange begravelser oppigjennom årene så..".

OK, kanskje en dårlig sammenlikning, but you get my point.

Så.. ble jeg utskrevet fra Stjørdal, med beskjed om å smøre Ibux-gel på noe som åpenbart er en skade i ryggmargen, og IKKE muskulært. Er det bare meg, eller er det slik at med én gang man har noe psykiatriske problemer nevnt  i journalen, så tror behandlingsapparatet at jeg roper "ulv ulv"? Det hendte under mitt siste legevaktbesøk. En ung mannlig lege sa at jeg hadde urinveisinfeksjon, og skrev ut en resept på antibiotika. Og det på tross av at urinprøvene viste ingen utslag på bakterier eller virus, CRP var normal, likeså var kroppstemperaturen.

Dro på den avtalte legetimen, og jeg grudde meg så sinnsykt at jeg trodde jeg skulle gjøre i buksa. En mannlig lege. Han var alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Han hjalp meg, og viste forståelse for mitt problem. Det var klart at jeg hadde vondt måtte jo folk forstå! At du skal smøre på Ibux er bare tull! Du kunne likegodt smøre på sirup med bedre virkning.

Har nå gjennomgått en MR-undersøkelse, så da får vi se hva de finner ut...

Ikke mange dagene etter det siste legebesøket, måtte jeg fornye noen resepter, så jeg fant ut at jeg skulle gjøre det via nettet.

Beskjeden som møter meg idet jeg besøker hjemmesiden til legekontoret var:

"Kontoret er stengt fredag 19. oktober grunnet begravelse".

Hjertet hoppet over et slag, og jeg kjenner frysningene jager nedover ryggraden min. Frysningene etterfølges av en ekkel følelse. Jeg blir helt paranoid og setter i gang med googlingen for å finne dødsannonser/dødsfall i kommunen. Jeg finner ingenting, ingen navn som er meg kjent. Null niks.

Så jeg fortsette og bestilte resepter.

Lå lenge våken den natta, klarte ikke å skyve unna den ekle følelsen jeg hadde i kroppen.

Neste dag googler jeg begravelser og bisettelser i kommunen, og jeg trodde jeg skulle besvime da jeg klikket meg inn på en samleside over seremonier.

Der sto navnet hennes. Min fastleges navn.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller tro. Jeg måtte lukke øynene og telle til ti. Det kan bare ikke være sant. VÆR SÅ SNILL, fortell meg at det ikke er sant.

Jeg kan bare ikke tro det. Jeg vil ikke tro det.. Verden har mistet en meget flink og omsorgsfull lege. Livet er så jævlig urettferdig at jeg blir både trist og lei meg. De to følelsene kombinert er ikke bra for meg.

Hvem skal hjelpe meg nå...?

Den siste avtalte timen jeg hadde med henne var i slutten av mars. Jeg hadde selvskadet dagen før, og var meget skamfull på grunn av det. Det første legen spør meg om da jeg kom dit var:

"Fortell meg kjære deg, hvorfor var du på legevakten i går?" Jeg brøt sammen i tårer, legen finner fram et tørkle og tørker tårene vekk fra ansiktet mitt. Det betyr så utrolig mye for meg, at de viser at de bryr seg. Skulle ønske flere var slik. For er det noe jeg takler dårlig, så er det at den andre personen bare sitter der og glor dumt på meg mens tårene triller nedover kinnet mitt.

Det siste legen min gjorde før jeg dro den gangen, var å gi meg en skikkelig god klem.

For dere som har fulgt bloggen min over lengre tid, så vet dere hva jeg snakker om. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om hvor glad jeg var for at jeg hadde en slik fantastisk lege.

Som dere kanskje kan tenke dere til, så går det overhodet ikke bra med hverken det ene eller det andre for tiden. Eksamenslesningen blir utsatt, og jeg blir mer stressa for hver dag som går. Jeg er utslitt.

Kaputt.

Men er det én ting jeg er glad for, og det er at jeg turte å si til fastlegen min at jeg er takknemmelig for at jeg hadde henne som lege. Det gjør godt å vite, at hun fikk vite hvor stor pris jeg satte på henne og hennes omtanke. Hun ble bare 46 år gammel.

Det har fått meg til å innse, at man skal ikke ta hverandre for gitt. Livet er skjørt, og vi lever bare en gang.

Hvil i fred B, takk for alt du var og har vært for meg ♥

Er bare innom en liten tur for å gi livstegn fra meg.

Det har skjedd ganske mye i livet mitt den siste tiden, derav årsaken til bloggtørken.

Kommer sterkere tilbake ganske snart, jeg lover!

I mellomtiden kan dere kose dere med søkeord av det ymse slaget.

Enjoy! :)

hanne trondheim rus blogg a confession - hæ?

hvem er jeg blogg.no - skulle gjerne fortalt deg det hvis jeg visste svaret...

hvor ble blanke ark 2009 spilt inn - come again?

matvraket stjørdal - ja, det er en grunn til at vi med SF blir sendt dit..

alltid forsinket psykisk depresjon - vel, depresjoner er sjelden forsinket, men de er alltid psykisk så vidt jeg vet..

i min vei - Feil, det er MIN vei! MIN MIN MIN og bare MIN!

always comes down to this sitting in my room and not giving a shit - been there, done that kan du si..

apatisk følelse - kjedelige greier..

avføringspiller reaksjon - av egen erfaring så driter jeg så det synger etter! Anbefales ikke, med mindre du ønsker magesmerter fra helvette velkommen.

behandler nidaros dps - hvem vet, kanskje nidaros behandler dps? Inside information anyone? Tror nok det er enkelte dps-bygg som trenger en oppussing..

beinstruktur i menneske fot - femur, tibia, fibula ett eller annet tror jeg. Mer enn det kan jeg dessverre ikke.

bi polar og alkohol - biseksuelle poler og alkohol er sjelden en god kombinasjon..

bipolar lidelse med alkoholproblemer - har aldri hørt om en bipolar lidelse som lider av alkoholproblemer..

bipolar alkoholiker - tro meg, det finnes flere av de.

bipolar lidelse og alkohol? - ?

bipolar lidelse og allohol - allohol? Tror det er på tide at du finner senga....

bipolar spiseforstyrrelse blogg - en blanding av anoreksi og overspising?

bipolar venninne frekk - det heter en venninne MED bipolar lidelse, venninna di er ikke sykdommen sin.

bipolær og alkohol - lakk og lær!

blakk denne uka har ikke mat - velkommen i klubben..

bulemi stjørdal - intet irriterer meg mer når denne skrivefeilen forekommer. Det heter BULIMI! Det er nesten like ille som når folk skriver neVrosa isteden for neRvosa. Gawd.

bulimi iskrem - Ben & Jerry's, say no more.

bulimi uten hender - når fikk bulimi hender? Har den føtter også?

drøvtygging bulimi - ikke akkurat vanlig prosedyre i min psykdomsverden nei..

ensom fastlege - vel..hva skal jeg si? Leger er mennesker de også.

forstoppet finger i rumpa - har aldri hørt om forstoppede fingre..tror du har misforstått litt..

And, saving the best for last:

anorektikere skrivemåte -  kjennetegn: de unngår FET (bold) skrift.

Først og fremst vil jeg beklage for at jeg har vært taus i sommer. Det har seg slik at jeg ble innlagt på Stjørdal de tre første ukene av juli måned (planlagt vel og merke).

Innleggelsen ble for meg et nytt møte med livet. Som jeg fortalte om i forrige innlegg, så ble jeg altså diagnostisert med ADHD i juni. Det betyr at jeg har levd hele mitt 24-årige i liv i total uvitenhet om at jeg har en nevrologisk forstyrrelse i hjernen som "kludrer" med min indre motivasjon. Noen kaller det en "motivasjonsforstyrrelse", noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Uansett hvor mange ganger jeg har kjent et indre driv, og en motivasjon så sterk at jeg var villig til å gå igjennom ild og vann for å nå mine mål - så mislyktes jeg totalt. Kanskje var jeg en smule overentusiastisk, eller rett og slett naiv? Eller - skjedde det fordi jeg ble handlingslammet av min (daværende ukjente) ADHD?

Jeg vet rett og slett ikke hva det var konkret som forårsaket at jeg gjentatte ganger datt av lasset, men det jeg vet er at hvis jeg kom over terskelen fra å være "flink pike" til å droppe en forelesning, ja kun énforelesning - ja da var det gjort. Det ballet på seg. Én forsovelse eller unnasluntring, utviklet seg fort til tre, fem og tretten. Og slik gikk ukene. Månedene. Årene.

Tenk - at jeg har gått rundt og trodd at jeg var et håpløst kasus av en latsabb, kronisk treig/forsinket som alltid terget på seg gråstein? Jeg skal innrømme det. Jeg vil ikke legge skjul på at - ja; jeg er faktisk bitter over å tenke på at jeg kunne ha vært et totalt annet sted, enn der jeg befinner meg i dag. Det er sårt, ergelig og veldig frustrerende. Hva kunne jeg gjort? Hvordan kunne jeg eventuelt hinte om min problematikk på ett tidligere tidspunkt? Hvorfor var jeg ikke i stand til å lese mellom mine egne linjer? Hva er det jeg egentlig burde ha gjort?

Da jeg ankom Stjørdal en tidlig mandagsmorgen i juli, så var det meget tydelig; det ble foreslått at jeg skulle starte opp med prøvemedisinering: Ritalin

Ritalin er et av de mest kjente preparater som brukes av mennesker med ADHD. Virkestoffet er Metylfenidat, og er et sentralstimulerende middel som påvirker hjernens evne til å øke virkningen i signalstoffet Dopamin. Nevrotransmitteren Dopamin spiller en viktig rolle for vår evne til egenmotivasjon, hukommelse, oppmerksomhet og læring. Kall det gjerne "belønningssentret", og jeg kan si meg enig. Jeg har gått og vært irritert på meg selv fordi jeg vissnok aldri klarer å lære av mine egene feil. "Neste gang SKAL jeg begynne oppgaveskrivingen tidligere!!". Det skjedde aldri. Og gang på gang ble jeg sint og oppgitt over meg selv fordi jeg var håpløs. Det er en vond og tung spiral å bli dratt ned i.

Jeg merket at noe ble annerledes relativt fort etter min første dose Ritalin. Jeg var spent. Fryktelig spent. "Ikke alle får virkning av Ritalin...."

"Tenk om det gjelder meg også?" Når jeg endelig har opparbeidet en viss forventning om at livet mitt skal bli bedre, så kan jeg risikere å bli dypt skuffet over at jeg faktisk er så uheldig (atter en gang) at det er intet håp for en lys framtid.

Det har nå gått over en måned siden medisinoppstart, og jeg kan bare ikke beskrive det med ord. Det kjennes ut som om jeg har blitt født på ny. Jeg som aldri har hatt tålmodighet eller ro til å orke puslespill, har nå fullført et puslespill på 1000 brikker på 3 dager? At jeg som aldri "orket" å betale regningene mine innen forfall, faktisk åpner brevet, logger på nettbanken - og faktisk betaler UTEN å kansellere transaksjonen?

Mulig det er placebo inn i bildet, det vet jeg ikke - men jeg er ikke i tvil - livet mitt har nettopp startet.

Da kommer jeg over på studiedelen, og mine framtidsplaner. Jeg har flere år søkt på årsstudium i psykologi og hatt det som førstevalg - uten å komme inn. Hvert opptak har endt i skuffelse, og påført meg atter et sår som ikke vil gro. Men i år, kom jeg inn med knapp margin. Og det ER så innmari deilig! Jeg føler en slags form for tilhørighet jeg har savnet, og lengtet etter i flere år. Men, når sant skal sies.: det svir i sjelen min fordi jeg ikke kunne skrive "Studieretning: Profesjonsstudiet" på nøkkelbåndet vi fikk utdelt i dag.

Jeg er fremdeles i tenkeboksen. Forbedring av videregåendekarakterer, eller jobbe ræva av meg for å oppnå A i alle fag? Så langt har jeg tenkt fram og tilbake, vurdert hit og dit hva jeg skal gjøre. Jeg har avtalt møte med rådgivningstjenesten, så da håper jeg at jeg får kloke og fornuftige svar. Men det er opp til meg å ta avgjørelsen. Det er tross alt MITT liv, og jeg er Dronning i mitt eget rike.

Dere skal vite at jeg setter så uendelig stor pris på deres ord, de betyr MYE for meg.

Takk  <3

(bildet er googlet)

På grunn av mitt fravær her på bloggen, har jeg vært elendig på å oppdatere om hva som skjer i livet mitt. Kort fortalt er det både mye og lite på én og samme tid. Når det angår spiseforstyrrelsen, så klamrer den seg fast for harde livet. Jeg gjør et tappert forsøk på å kjempe i mot gamle og særdeles inngrodde uvaner, uten å bli særlig klokere.

Men jeg prøver. Mark my words.

De siste 5-6 ukene derimot, har det vært et annet fokus. Det har vært mange åpenbaringer som igjen har ført til nye, ubesvarte spørsmål. Puslebrikkene som en gang i tiden var slengt hit og dit, begynner sakte men sikkert å falle på plass. Eller skal jeg si, at det er en ønsketenkning?

Jeg var en umuligkråke som barn. Skravlet alltid når det ikke passet seg, og konsekvensen av det ble til at jeg ble kastet ut på korridoren. Nå skal det sies at læreren var en smule snarsint, men jeg visste av en eller annen grunn å trykke på de riktige knappene. Hvorfor jeg gjorde det kan skyldes flere årsaker. På et vis syntes jeg det var regelrett gøy å terge på meg gråstein, på den andre side kunne jeg ikke noe for det at jeg var slik. Men jeg fikk tilbake det jeg ga, i store mengder. Jeg var det man på godt norsk kaller en "hissigpropp", eller lemen om du vil. Jeg tålte dårlig at andre kommanderte meg til å gjøre ting jeg ikke ville. Og hvis jeg ikke fikk viljen min, ble jeg både sint og sur. Jeg fløy i tottene på alle og enhver rundt meg, og kritikk gikk meg sjelden hus forbi.

Mange av disse trekkene ved meg selv har jeg over tiden lagt i glemmeboken, eller "vokst" av meg. Jeg vil i grunn våge å påstå at jeg har blitt mer ydmyk med årene. Men det kan skyldes så mangt. Jeg velger å tro at jeg har blitt mer eller mindre bevisst på hva jeg "velger" å foreta meg. Begrepet samvittighet har fått plass i mitt vokabulær, og det var relativt ukjent for meg i barneårene.

Det er ikke ukjent at jeg har flere psykiatriske diagnoser å måtte stri med, og det påstås jo at "ulykker kommer sjelden alene". I overført betydning innebærer det at når man har en spiseforstyrrelse, er det gjerne flere følges(u)venner med på lasset.

For min del, ble det fire nye bokstaver å forholde seg til i dag.

Fire bokstaver som har forkludret livet mitt i fireogtjue år og vel så det.

For å være helt ærlig, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal stille meg til disse fire nye bokstavene.

Men i følge behandleren min var det lite som talte i mot denne antagelsen.

De anamnestiske opplysninger gitt av foreldrene mine fra barndommen, var med på å forsterke hypotesen om disse fire bokstavene.

Denne følges(u)vennen har fulgt meg hele livet mitt, og det fikk jeg bekreftet i dag.

Ergo, kunne jeg gå ut av DPS'en med en ny diagnose i "samlingen" min.

Det er både godt og vondt på samme tid.

Hva skjer nå?

Hvorfor meg?

Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Ingenting.

Det bare er sånn.

Jeg ble født sånn.

Jeg har fått en oppgave, og den er å skulle bli kjent med meg selv "på nytt", med disse fire nye bokstavene.

Tro meg, jeg har fått en stor porsjon å tygge på i dag.

Hele ettermiddagen har gått med til drøvtygging av bokstaver.

Det verker i kjeven etter all tyggingen, bokstavelig talt (selvironi lenge leve!).

Nå gjenstår det for meg å unngå at jeg tygger meg ihjel, jeg har mer enn nok å tygge på fra før av (les:bulimi).

bildet er googlet.

Hei.

Hola,

Cześć.

Sveiki.

Bonjour.

Vel, hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne? Jeg puster og hjertet mitt slår da fortsatt. Livet har vært ganske så kaotisk den siste tiden, men jeg tror det er i ferd med å snu.

Det er lov å håpe?

Jeg startet det nye året med et mentalt pang (bokstavelig talt), og videre ballet det på seg. Ettervirkningene var sterke og seige, og mye henger i fremdeles. Men jeg jobber med saken. Intenst.

Jeg har med tiden innsett at jeg ikke er et supermenneske (selv om jeg så gjerne ønsker at jeg var akkurat dét) og det resulterte i at jeg meldte meg av fag etter fag dette semestret.

Jeg startet med fire fag, men endte opp med å ta kun én eksamen. Jeg har alltid sagt at målet er å møte opp, å trosse eksamensangsten. Denne gangen var det annerledes.

Eksamensmorgenen våknet jeg etter usle 3 timer søvn. Jeg vurderte tanken om å droppe, men det var ikke på grunn av angst, men på grunn av en utenomjordisk trøtthet og hodepine.

Timene gikk fortere enn svint, og jeg måtte klype meg selv i armen da jeg innså at jeg hadde skrevet hele 7 (!) sider. Men når sant skal sies, hadde jeg ikke åpnet boken siden før påske,

så det er fullt mulig at jeg rotet meg bort blandt kunnskapen.

Det gjenstår å se. Jeg tør ikke håpe, tenke, eller tro noe som helst. Det er lite jeg kan gjøre uansett nå, annet enn å sette tålmodigheten min på prøve til jeg får vite dommen.

Kanskje jeg denne gangen klarer å fullføre et års studium  á 60 studiepoeng på høyskolenivå? I såfall har jeg tatt meg god tid, og dét med god grunn også - bare så det er sagt.

Jeg har egentlig veldig mye på hjertet, og når det går så lenge mellom hver gang jeg skriver på bloggen, blir terskelen enda høyere for å skrive et innlegg.

Jeg trenger å komme i gang. 

Ville bare gi et lite vink og si at jeg fremdeles lever, og at jeg så absolutt ikke har tenkt å slutte med bloggingen! =)

bildet er googlet.

...og jeg er spent på hva selve livet har å by på. Jeg har vært heldig og mottatt noen smakebiter på hva det vil si å leve, tror jeg i hvertfall.

Jeg strever med å få tiden til å gå, og enkelte ganger føles det ut som tiden står stille. Kall det hva du vil, jeg kaller det seigpining på høyt nivå. Det er da kjedsomheten sakte men sikkert tar overhånd, og veien til butikken og doskåla blir enda kortere. Det er dét livet jeg er vant med. Men i bunn og grunn kan det ikke kalles for et liv - for hvem vil vel leve dag ut og dag inn med en kroppsforakt så stor at den konsumerer alt du har av energi? Hvem vil leve et liv der maten står i sentrum til alle døgnets tider, og atpåtil setter grenser for hva du kan foreta deg eller ikke? Hvem vil leve et liv der tallet på vekta måler din verdi som person? Hvem vil leve det livet jeg for tiden gjør, der jeg spiser og vrenger magesekken flere ganger daglig, sjekker, kontrollsjekker vekta utallige ganger, griner av mitt eget speilbilde fordi kroppen min ikke ser ut som jeg vil at den skal? Fortell meg, hvem vil leve som en slave for en illusorisk følelse av kontroll? Cluet er det at jeg har ikke kontroll, uansett hvordan jeg snur og vender på det, så er det til syvende og sist spiseforstyrrelsen som kontrollerer meg - ikke omvendt. Om jeg fikk byttelapp ved fødselen, hadde jeg ikke nølt et nanosekund for å si det slik. "Hei, jeg skulle så gjerne ha reklamert på livet mitt, du skjønner jeg tror jeg har fått utdelt en feilvare..?"

Men hva vil det egentlig si, å leve? Det må da være så uendelig mye mer enn å puste, og kjenne at hjertet slår?

De gangene jeg virkelig kjenner at jeg lever er når jeg er ute og reiser i den store vide verden. Ingenting kan måle seg med den følelsen jeg får når jeg vender snuten mot ukjente strøk. Kjenner det kribler i bena bare ved tanken. Okay, så er det kanskje en smule angst inn i bildet, men det hindrer meg aldri i å likevel sette meg på flyet og legge livet mitt i pilotens hender. Jeg prøver så hardt det lar seg gjøre å bruke det som motivasjon, men når jeg står midt oppi den grå suppa, så er det ikke "bare-bare" å tenke annerledes. Jeg vet jo hva jeg må gjøre, problemet mitt er bare det at jeg har utallige puslebrikker liggende strødd utover alt, rundt omkring, hit og dit. Jeg behøver hjelp til å legge puslespillet, mer enn den hjelpen jeg allerede har på nåværende tidspunkt. Spørsmålet det gjenstår å svare på, er hvor langt det må gå før jeg får den hjelpen jeg trenger og har krav på. Slik situasjonen er akkurat nå føler jeg meg som et håpløst tilfelle, og det er ingen god følelse å sitte igjen med. Det bidrar bare til å dra meg mer ned i dragsuget enn det motiverer meg til å snu kurs. Men, hva kan vel jeg gjøre, livet mitt er da ikke verdt noe uansett?

Jeg hadde veldig mange idéer og tanker kretsende rundt i topplokket da jeg startet dette innlegget, men nå kjenner jeg det går litt i surr. Konsentrasjonen min har sett sine bedre dager.

I forrige uke var jeg og fjernet stingene på leggen, og vel... det var ikke et pent syn som ventet under de flerfoldige lagene med strips. Det hadde satt seg infeksjon i sårene, så da ble jeg pent nødt til å spise antibiotika, i håp om at det skulle ta knekken på infeksjonen. Jeg merker det veldig godt på kroppen at jeg går på antibiotika for å si det slik, og det har videre bidratt til økt tafatthet og lite tiltakslyst. Tiden har stått stille føler jeg. Eller kanskje jeg burde si at det er jeg som står stille og verden utenfor går videre? Ikke godt å si.

For fjerde året på rad har jeg meldt meg på IKS sommerleir, nærmere bestemt kurset "Livet på vent". Jeg tror det kommer til å dukke opp mange følelser og minner fra forrige gang sommerleiren ble arrangert på Bjerkely Folkehøyskole i 2010 - et år preget av mange innleggelser, opp-og nedturer, helomvendinger, grøftetryning og personlig vekst. Sommerleir med IKS er, og kommer alltid til å forbli noe særegent, noe jeg verdsetter høyt, og ser fram til år etter år. Det er så vakkert å oppleve, det samholdet man føler på IKS. Det er som om jeg har kjent leirdeltakerne en hel mannsalder, når jeg i virkeligheten aldri har truffet de før. Slik føles det. Dét er også en av de få gangene jeg føler meg levende, det jeg faktisk sitter igjen med etter endt sommerleir - mer lyst på livet.

Life is like a piano. What you get out of it depends on how you play it.

Er det et tema jeg har utelatt her på bloggen, så er det selvskading.

Jeg mener å ha nevnt det enkelte ganger i forbifarten,

og kanskje enda oftere på den forrige bloggen jeg hadde

(den jeg startet "karrieren" min som blogger med i 2008).

Jeg tror at grunnen til dette,

er fordi det er så skambelagt og tabu at jeg bevisst unnlot å skrive om det.

En annen viktig ting er at enkelte kan bli trigget av det

- så her er en advarsel for sarte sjeler:

 Dette innlegget kommer til å omhandle selvskading -

bevisst egenskade i form av sår på huden, eller indre organer.

Innlegget inneholder dog IKKE selvskadingsrelaterte bilder eller illustrasjoner.

Kun tekst.

Jeg husker en av de første gangene jeg skadet meg selv på håndleddet. Det måtte ha vært i 2004 eller rundt starten på videregående. Det var ikke store skadene, men smerten man bærer på innvendig kan ikke måles i hvor dype sår man påfører seg selv. Jeg fortsatte med småkutting, risping, kloring en god del år framover. De fleste av disse etterlot små arr som bleknet med tiden. Kall det overfladisk, men for meg var det blodig alvor - ironisk nok. Selvskadingen serverte en funksjon for meg, om jeg bare kunne få fysisk FØLE smerte, ville den indre uroen gå vekk. Depresjonen hadde satt seg godt til rette i livet mitt, og den var ikke av den typen gjest som forlater festen på eget initiativ. Den var mildt sagt en gjest som hadde kommet for å bli en god stund. Den flyttet inn, og siden har den bodd inni meg. Eller rettere sagt, en djevel av en leietaker som ikke betaler leia. Den tar uten å gi noe tilbake. For å kompensere for den voldsomme smerten jeg hadde i meg, og følte på dagen lang, skammen over å være den jeg var, og sinnet jeg hadde mot meg selv og min egen kropp - brukte jeg kniven aktivt for å få en pause fra alle de vanskelige og slitsomme tankene. Det hjalp, men bare der og da. Arrene jeg har på låret vil jeg alltid bære med meg resten av livet, og sådan forbli en påminner om den vonde tiden.

Jeg skadet meg ikke så veldig ofte etter at spiseforstyrrelsen kom mer inn i bildet, for da ble den mer eller mindre "byttet" ut med selvskadingen - for en periode. Jeg selvskadet mindre, men spiseforstyrrelsen grodde som ugress i en ellers så vakker blomsterhage. Og ugresset lar seg ikke knekke så lett. Og når ugresset har overtaket, da kan man ikke gjøre annet enn å røske de opp med rota. Jeg holdt meg skadefri (som i form av kutting/risping..vil i grunn påstå at bulimi og anoreksi også er en form for selvskading..) - fra tidlig februar 2009, og helt fram til jeg sprakk nå før jul, nærmere bestemt 25. november 2011. Og siden har det eskalert. Spiseforstyrrelsen har hatt betydelig mye mindre plass enn på veldig lenge, men grunnet stress og mye press, bukket jeg til slutt under. Jeg sprakk. Klarte ikke motstå fristelsen. Å spise og spy var ikke nok. Det måtte mer til. Det måtte blod til for å få bukt med angsten og uroen.

Siden da har selvskadingen og skadetrangen kommet på løpende bånd. Etter en uheldig samtale mens jeg var innlagt på Stjørdal nå etter jul, handlet jeg i total affekt (følelsesladd), og uten å tenke. Blodet bruste i hele meg, og jeg kjente hvordan fortvilelsen skar seg igjennom kroppen min fra innsiden. Sinnet var i ferd med å bli for mye for meg, så jeg tok uintensjonelt tak i en frisørsaks og lot det gå utover venstre legg. Heldigvis sier jeg, og jeg gjentar heldigvis var jeg innlagt da det skjedde, og jeg ble tatt godt hånd av en kjempesnill nattevakt jeg savner stort.

Jeg har aldri skadet meg så alvorlig, i den forstand at jeg måtte på legevakt for å sy, eller fiske opp objekter jeg har svelgt.

Inntil i går formiddag..

Jeg vet ikke hva det var som gikk av meg, men jeg handlet før jeg rakk å tenke. Og da var skaden allerede gjort. Kjenner jeg blir fryktelig redd, men det blødde veldig lite, ei heller gjorde det særlig vondt. Jeg tror adrenalinet tok vekk det verste av smerten. Men jeg kunne se fort at dette var noe jeg ikke har kunnskap om, eller evne til å fikse selv. Jeg har strips og sårstellmateriale hjemme, men det ville neppe resultert i noe bra. Kjenner jeg får frysninger når det begynner å gå opp for meg at jeg kanskje må på legevakten. Og jeg skjelver når jeg tenker at jeg kanskje atpåtil må sy. Forholder meg rolig, og ringer legevakten. "Spriker det mye?" - 7, nesten 8 mm i hvertfall to av sårene. "Da burde du komme nedover hit sånn at en lege får se på de."

Hjertet mitt hoppet over et slag.. kjenner jeg blir stiv av skrekk. Hvordan skal jeg klare å komme meg nedover dit? Alene? Klarer såvidt å gå på foten, og det begynner å blø bare jeg rører på den. Taxi var uaktuelt ettersom jeg var raka fant. Herregud, hva faen skal jeg gjøre?? Nå har jeg virkelig gjort det... Om jeg bare hadde vært på Stjørdal..

Fikk heldigvis med meg en god nabo som kjenner meg godt, og hun fulgte med meg i taxi og inn på legevaktskontoret. Det var som jeg fryktet. Sårene måtte syes. Aner ikke helt hvor mange sting, men det spiller heller liten rolle. Poenget mitt, er at jeg nå vet hva jeg er kapabel til å gjøre i en slik tilstand. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å skade meg så skikkelig at jeg måtte sy. Og det skremmer meg. Det skremmer meg i så stor grad at jeg blir redd meg selv. Redd for at det skal skje igjen, eller det som verre er - at det blir så ille at jeg treffer ei pulsåre eller ei sene, eller vener..

Skammer meg over å ha skrevet dette innlegget offentlig, men jeg må bare gjøre det tydelig for meg selv at jeg skal gjøre alt jeg kan for å unngå at det skjer igjen. Og da hjelper det å ha det nedskrevet slik at andre får lese.

Jeg tror jeg aldri før har vært så dypt deprimert, følt så mye angst og uro, opplevd trang til å skade meg, og atpåtil fantasert om min egen begravelse. Jeg er IKKE suicidal, bare så det er sagt. Men når jeg får slike ubehagelige tanker om begravelse og døden, blir jeg redd. Jeg tror ikke det er så lurt for meg å være alt for mye alene den nærmeste tiden. Legen min har sendt henvisning til dps, og det er på høy tid. Akuttpost gjør bare vondt verre, og Stjørdal får jeg ikke komme inn til foreløpig - fordi jeg er så ute å kjøre med så mye annet forskjellig enn kun bulimien. Jeg klarer umulig å fikse dette selv, jeg behøver hjelp. Jeg behøver hjelp NÅ. Og ikke om to dager, 3 dager, 2 uker eller 5 uker. Så fort som overhodet mulig. Må bare holde ut helgen og foreldrebesøk først.

Advarer på forhånd om et langt innlegg. All ære til deg som tar deg tid til å lese igjennom alt.

(Til opplysning så er A4 en av de akuttpsykiatriske postene på Østmarka psykiatriske sykehus)

Stormen som har pågått den siste tiden begynner å roe seg litt. Turbulensen er redusert og jeg er i ferd med å innta en stødigere kurs. Det store spørsmålet derimot, er hvilken retning kursen tar. Akkurat nå føler jeg meg så flat og likegyldig at det spiller ingen rolle hvor jeg havner. Jeg vet at dette kun er en midlertidig følelse, men når den sitter så hardt i, blir det vanskelig å se kontrastene i min ellers så sort/hvite verden. Hvor ble det av optimismen? I så fall lurer jeg på hvor jeg la den fra meg sist gang den var i bruk.

Jeg har som kjent tidligere nevnt at tingenes tilstand er langt fra det livet jeg foretrekker, ønsker, og har et håp om å oppnå en vakker dag. Betydningen av ordet vakker i denne sammenhengen betyr at jeg klarer å regulere meg selv og mine impulser.

Det er ikke til å stikke under stol at livet som psykisk syk er innmari tøft og lite attraktivt. og hvis jeg fikk mulighet til å velge, ville jeg heller levd et liv med en funksjonsnedsettende fysisk sykdom. Kanskje er det feil av meg å si det jeg sier, men det er min blogg og jeg er født med ytringsfrihet. Det er tross alt bare tanker som er tilstede i nuet, kanskje tenker jeg annerledes i morgen, eller neste uke. Alt ettersom hvor på skalaen jeg befinner meg humørmessig.

Er det noe jeg takler relativt dårligere enn mange andre utfordringer i livet mitt, så er det å være i mangel på kontroll. Uforutsigbarhet er synonymt med utrygghet, som igjen i overført betydning betyr engstelse og frykt - bedre kjent som angst.

For to år siden, og faktisk på denne eksakte dato (26. mars), ble jeg utskrevet fra mitt første opphold på Stjørdal RKSF. Jeg husker det som om det skulle være i går, den følelsen som bodde i meg i det øyeblikket jeg gikk ut døren med trillekofferten på slep. Hjulene gjorde motstand på det gruslagte underlaget - en skulle nesten tro bagasjen ville bli gjenværende. Og aller helst skulle jeg ønske det var slik. Jeg var i ferd med å forlate det som i løpet av 12 uker hadde utviklet seg til å bli forutsigbart og trygt. Å møte det virkelige liv på utsiden av en institusjon er ikke bare-bare, og det vil det heller aldri bli. Livet i seg selv er aldri forutsigbart, og det er simpelthen bare nødt til å være slik for at vi mennesker skal kunne leve på denne kloden.

Jeg ble kanskje, og bokstavelig talt skrevet ut med stil (ja, jeg hadde faktisk kledd meg opp for anledningen ved å ha på meg litt penere enn hverdagslige klær og sko), til stor kontrast til det jeg var ikledd den dagen jeg ble innlagt - joggebukse og hettegenser som sikkert kunne rommet fem kloner av meg selv, og fremdeles ville det være pusterom. Med hevet hode og noe som kan kalles et snev av selvtillit, vakler jeg avgårde med høye hæler ut av avdelingen, vekk fra forutsigbarheten og inn til en verden jeg ikke kan kontrollere. Det gikk ikke lange tiden før jeg var tilbake i gamle, destruktive spor, noe som heldigvis ble tatt tak i relativt kjapt. Hvorfor den hurtige reaksjonen? Jo -  fordi jeg var ærlig med meg selv og behandleren min. Jeg snakket fra levra og la skjul på absolutt ingen ting. Jeg var som en åpen bok jeg medvillig lot andre få lese. Og jeg var trygg på dette, nettopp fordi jeg hadde opparbeidet gode erfaringer av å bli tatt på alvor.

Det har seg slik at i utfordrende perioder av livet mitt, herunder stressende situasjoner som eksamener o.l. blir jeg ekstremt sårbar, og da skal det ikke mye til for å vippe meg av pinnen. En dårlig formulert eller tvetydig setning fra andre kan resultere at jeg tolker fullstendig feil og sådan påvirker resten av dagen min, eller resten av uken min i negativ retning. Og slik ruller ballen videre.

I tiden like før jul og videre i ukene etterpå, har jeg opplevd stadig større problemer med å verbalisere det som opptar tankene mine. Det fører dessverre med seg at jeg uttrykker meg i form av økt symptomtrykk og selvdestruktiv atferd - enten jeg vil det eller ei. Tatt i betraktning den tøffe eksamensperioden, utenlandsferie til varmere strøk, juleribbe og marsipangriser, nyttårsforsetter og forventninger, ser jeg overhodet ingenting galt med de reaksjonene jeg fikk under forrige innleggelse. Jeg vil i grunn påstå at det ville vært avvikende fra normalen dersom jeg ikke reagerte som jeg gjorde. Det ble mildt sagt for mye for meg å håndtere på én gang, og jeg var mer eller mindre "dømt" til å havne i grøfta. Jeg gikk rundt med en ekkel og gjennomsyrende følelse blandet av uro, rastløshet, frustrasjon, sinne, fortvilelse og tristhet. Prøv å leve med denne følelsen døgnet rundt flere uker i strekk - ja kanskje i månedsvis, og jeg kan banne på at du til slutt ligger der som en eneste stor muskelspenning og vrir deg rundt i en utenomjordisk smerte, og tenker at absolutt alt annet er bedre enn denne uutholdelige psykiske smerten, om det så innebærer at du må kutte deg selv for å blø ut kaoset.

Den smerten jeg her snakker om har økt suksessivt hver dag de siste månedene, og det er ikke noe som løser seg selv - eller dukker opp fra intet. Jeg må aktivt jobbe for å komme videre, noe jeg dessverre har failet stort på. Jeg har ikke følt meg trygg - jeg mistet etterhvert fotfestet og fortsatte å skli i blinde nedover en bratt bakke, uvitende om jeg kom til å kræsje i et tre eller havne utenfor stupet. Jeg vil beskrive utfallet som at jeg havnet utenfor stupet, og kræsjlandet på en spiss trestubbe. Uærlig skuespill har sin pris, og den må jeg betale stort for.

Jeg vil ikke gå særlig inn i detaljer på akkurat denne konkrete situasjonen, mest av hensyn til de som er involvert i min behandling og som i mer eller mindre grad "bestemmer" hva jeg får tilbudt og ikke. Dette er mennesker jeg respekterer stort og har mye å takke for i min ustødige vei mot et friskere liv. Men selv om disse menneskene innehar mye av min tillit og livshistorie, betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke er disponibel for å bli skuffet - eller bli oppriktig sint på de beslutningene de gjør når det angår meg og mitt behandlingsforløp.

Når noen hevder de vet hva som er best for meg og hva jeg trenger mest her og nå, så lar jeg ikke påstanden gå meg hus forbi så lett. Ordene går ikke inn det ene øret og ut det andre, det er heller slik at øregangene mine består av en unormal seig ørevoks som snapper opp alt og tolker ting (muligens) på feil vis. Det får meg til å føle at det jeg sier forblir ugyldig, som om ordene mine betyr ingenting, til tross for all den energien og tankevirksomheten jeg ofret på å sette ord på følelsene. Sagt på en annen måte føler jeg meg avvist, det er uendelig smertefullt og noe av det siste jeg trenger akkurat nå.

Derimot, trenger jeg heller en applaus fordi jeg:

1. tok i mot tilbudet om innleggelse på psykiatrisk akuttpost selv om jeg var i sterk tvil over om det var riktig,

2. videre fordi jeg så fint "sto i det" (kanskje ikke helt optimalt, men jeg lever fremdeles), og sist men ikke minst -

3. skrev meg ut FORDI jeg så ingen nytteverdi i å bli oppbevart på en plass der ingen følger med på hva jeg spiser (eller rettere sagt ikke spiser). Da kan jeg heller være hjemme og sulte meg der istedet.

Når jeg får tenke meg litt om, begynner jeg å lure på om den jobben jeg har gjort i totalt seks måneder som døgnpasient har vært forgjeves. Selv om én enkelt innleggelse var negativ for meg (livssituasjonen min tatt i betraktning og andre omstendigheter!!), burde det aldri være konkluderbart, eller ensbetydig med at resten av de "planlagte" innleggelsene jeg har igjen vil være negative.

Et eksempel:

- Ser du én hvit svane, en, to, tre, fire ganger osv. vil du forvente at alle svaner er hvite. Men med én gang du besøker Australia og opplever at svaner faktisk også kan være sorte, strider det mot alle dine tidligere erfaringer. Det ene avviket jeg snakker om er den sorte svanen, og den kan jeg garantere at du tenker ekstra mye på neste gang du ser svaner. Hvorfor? Jo, fordi du blir usikker på hva det er du egentlig ser. Er det en annen art, eller har det oppstått en sjelden mutasjon? Kommer jeg til å se flere sorte svaner? Hvilken type er i overtall? I tillegg vil det som avviker det normale, automatisk få økt oppmerksomhet. Slik som i mitt tilfelle - en negativ innleggelse som førte meg lengre ned i grøfta = ergo innleggelser er skadelig for meg. Er det noe jeg gikk glipp av innimellom setningene her?

Jeg håper da inderlig at jeg er på totalt villspor, for jeg kan virkelig ikke fatte eller begripe hvordan, og fra når denne konklusjonen ble gyldig og altomfattende. Vær så snill, fortell meg årsaken basert på ren fakta - jeg vil ikke bli servert ren synsing eller generalisering.

Etter et ambivalent, men frivillig opphold på akuttpost, og etter et forsøk på å gjøre noe konstruktivt for meg selv ved å gi det en sjanse, ved å gi slipp på kontrollen og holde ut mine sviende nye sår og leve med skammen, kan ingen - og jeg gjentar ingen - uansett hvor autoritær eller berettiget du er, påstå at jeg ikke tok ansvar for meg selv og mitt framtidige liv. Tiden tilbragt på akuttpost kan bare ikke måle seg med noen smerte jeg har opplevd tidligere. For SÅ VONDT var det å sitte der på et nitrist, og ukjent sted, omringet av ukjente mennesker og rutiner, og samtidig VITE (eller skal jeg si "innbille" meg?) at jeg faktisk hadde mulighet til å taste de åtte sifrene til Stjørdal simpelthen bare for å høre en kjent stemme, noe håndfast og trygt.

Jeg turte ikke. Jeg var allerede skadeskutt, såret, vonbråten, skuffet og så fortvilet at jeg konkluderte at jeg ville mest sannsynlig bli avvist - igjen. Better safe than sorry.

Men, heldigvis for meg har jeg blitt kjent med flere fantastiske mennesker iløpet av min tid som blogger / psykiatrisk pasient, og spesielt én person har betydd mye for meg. Jeg vil understreke det sidelengs, på kryss og tvers, inn, ut og opp i mente, hvor takknemlig jeg er for at jeg har fått æren av å bli kjent med et så fantastisk menneske som deg. Du kom meg til unnsetning da jeg trodde alt skulle gå til helvette og følelsene var i ferd med å spise meg levende. Du stilte opp for meg når jeg trengte det mest, det skulle ikke mer til for å snu skuta.

Den umiddelbare tryggheten i form av en kjent stemme,tryggheten i at personen i den andre enden er et menneske jeg kjenner godt og stoler på, og viktigst av alt - tryggheten i å vite at vedkommede tar seg tid til tross for egen bagasje, til å lytte på min fortvilelse, betyr så mye at jeg blir sentimental ved tanken på hvor mye trygghet betyr for meg selv og mitt velbefinnende. Ingenting i det store uendelige univers kan måle seg med hvor verdifullt et slikt vennskap er. Jeg har sagt det mange ganger allerede, men jeg velger å si det igjen -

tusen hjertlig takk for at du er min venn ♥

Depresjonen har et solid grep om meg nå, om ikke sterkere enn på veldig lenge. Det går utover alt jeg lever og ånder for og det gjør situasjonen ekstra vanskelig å forholde seg til. Det har seg slik at jeg er innmari flink til å spille skuespill. Jeg gjør det for å beskytte meg selv. Jeg gjør det for å unngå konfrontasjoner og spørsmål. Når jeg hver dag går med det påklistrede smilet, blir det etterhvert automatisert. Jeg gjør det ikke lengre bevisst. Det skjer av seg selv, og det er en vond sirkel å bryte. Jeg har over en lengre periode vært så og si totalt oppkastfri, men sykdommen benytter seg alltid av muligheten til å ta meg når jeg ligger nede. Jeg er litt usikker på når det startet å skli ut igjen, men jeg ser en sammenheng i det jeg gjør og føler. Førjulstiden var tøff, og jeg kan ærlig påstå at jeg aldri hadde ferie. Bulimien tar aldri ferie. Depresjonen tar aldri ferie. Selvhatet tar aldri ferie. Jeg får aldri fred. Ferie er oppskrytt.

Den vanskelige førjulstiden strakk seg over til nyttår, og har vært med meg siden. Jeg var på Stjørdal for en reinnleggelse i begynnelsen av januar, og det var alt annet enn lett. Jeg husker ikke så veldig mye fra de tre ukene, men er det én ting jeg husker så er det at jeg viste meg selv fra en helt annen side enn jeg har gjort før. Jeg viste ovenfor miljøpersonalet at jeg var sint, og det i ganske så stor grad også. Jeg fikk varsel om tenkeuke på grunn av regelbrudd (selvskading), etterfulgt av en impulsiv handling der jeg spiste litt vel mange smertestillende tabletter, noe som resulterte i utskrivelse før planlagt tid. Jeg skammer meg fordi jeg oppførte meg som en drittunge i trassalderen. Men på den annen side angrer jeg ikke på det sistnevnte. Jeg hadde tross alt vært hos tannlegen og måtte trekke to visdomsjeksler før det ble komplikasjoner og det som verre er. Tanntrekkingen var ikke planlagt, og jeg vil påstå at tannlegeskrekken ble ikke bedre av den grunn. Tvert i mot.

Når jeg tenker tilbake på innleggelsen så føler jeg at jeg har fremdeles mye ugjort. Mye grums som burde ha vært tatt tak i. Og det bærer jeg på fremdeles, hver jævla dag. Jeg piner meg selv igjennom døgnet med høy grad av selvforakt, en ukontrollerbar sinne som til syvende og sist går utover meg selv i form av selvskading og hasardiøs trening.

Jeg plasker rundt i en suppe av sykdom, kaver rundt meg i søken etter noe håndfast å gripe tak i, uten særlig hell. Og jeg gjør det jeg må for å holde følelsene på avstand, selv om det er destruktivt. Jeg har ikke overskudd til noe annet.

Med andre ord, det jeg egentlig prøver å si er at ting er ikke som de skal være.

I tillegg til alt som jeg allerede har nevnt, er det kjent for alle og enhver det presset som dukker opp i disse dager. Vi går mot sommer, og sommer er ensbetydig med lette klær, mer hud og et endeløst strev etter en kropp som ser smashing ut. Beklager, men jeg klarer ikke å stenge ut budskapet som hagler ned på meg dag ut og dag inn. Det er enklere sagt enn gjort. Det verste er ikke at ting sklir ut, men at jeg lar det skje uten at jeg orker å bry meg.

Alarmen ringer, det er på tide å stå opp til en ny dag.

Vil aller helst sove lengre,

men samvittigheten min tar meg på senga,

bokstavelig talt.

Drar oppover til skolen og møter til forelesning.

Auditoriet er tomt og jeg hører kun ekkoet av mine egne skritt.

Finner meg en plass midt på tredje rad,

og i det minuttene tikker forbi,

er jeg vitne til at forelesningssalen fylles med studenter.

Rundt meg hører jeg latteren henge løst,

og folk snakker om alt det morsomme de skal foreta seg til helgen.

Kjenner jeg får vondt inni meg,

en smerte som ikke kan beskrives med ord.

Ensomhet.

Flere år med sykdom, isolasjon og innleggelser har kostet meg mye. Det er noe jeg har blitt mer klar over den siste tiden. Men da jeg var spiseforstyrret på "heltid", var jeg så opptatt av meg selv og mitt at jeg klarte meg fint på egenhånd. Jeg hadde jo alltids maten tilgjengelig, og med sykdommen var jeg aldri ensom.

Nå derimot er situasjonen en helt annen. I stedet for å flykte inn i sykdommen, flykter jeg inn i meg selv. Det er ikke noe jeg gjør bevisst, det bare skjer uten at jeg bruker energi på det. Når jeg befinner meg sammen med mange ukjente mennesker, blir jeg en helt annen person. Jeg kjenner ikke igjen meg selv for å være ærlig. Mulig jeg framstår som kald, men det er i såfall ikke med vilje.

Når jeg tenker litt tilbake på livet mitt og hvordan det har vært så langt, så er ikke dette noe nytt. Jeg har mange ganger unnlatt å snakke med folk på fester, fordi jeg har vært usikker på meg selv, og redd for å si noe galt. Men, med alkohol innabords var saken stikk motsatt. Først da kunne jeg slippe meg løs, og snakke om absolutt alt. Saken er den at jeg vil så inderlig gjerne, og jeg prøver, men på et eller annet punkt så stopper det opp. Halsen snører seg og jeg klarer ikke å få frem det jeg vil si. Pulsen går opp og jeg klarer ikke å stoppe føttene mine fra å dirre. Hjertet hamrer i vei og svetten siler nedover ryggen min. Når det går så langt, blir terskelen enda høyere. Det er overhodet ikke kult å ha det sånn.

Ofte kan jeg gå flere dager uten å snakke med en eneste sjel, og det er da det blir tydelig for meg at jeg bør egentlig bruke litt energi på å gjøre noe med det, men dessverre så er det ikke så enkelt.

Mulig dette innlegget ble en smule klønete, men det er det en grunn til. Det er et sårt tema for meg, og jo mer jeg tenker på det, desto verre blir det. Jeg skammer meg over å si det, men på et vis så savner jeg den tryggheten sykdommen ga meg. Jeg lengter etter den gangen jeg ikke følte meg ensom.

Det er tydelig at selv om jeg nå klarer å spise stort sett det jeg skal og atpåtil holder meg normalvektig, er ikke det ensbetydig med friskhet, lykke og en dans på roser. Ensomheten dreper, det er det ingen tvil om.