Eksamenståke.
Jeg gikk inn i noe for to uker siden, som lenge har vært fryktet og unngått i aller høyeste grad. Årsaken til at det er fordi det har en forbindelse med det jeg har vært redd for i flere områder av livet mitt. En gjennomtrengende følelse av å få mine egne negative tanker om meg selv bekreftet, svart på hvitt. For å unngå den bekreftelsen har jeg operert med en unnvikelsesstrategi, da i form av å ikke møte til eksamen fordi jeg har vært så redd for å ikke nå mål. At kunnskapen min ikke strekker til og at jeg på forhånd visste hva dommen ville bli. For hva er egentlig vitsen med å møte opp, når jeg uansett kom til å stryke? Hvorfor skal jeg påføre meg selv den smerten? Jeg visste at sensoren kun var ute etter å finne ut alt det jeg ikke kunne, og deretter konkludere med at jeg ikke nådde mål. For å spare meg selv for denne opplevelsen har jeg unngått å møte opp på utallige eksamener. Men jeg har erfart, og lært at det som er aller verst er ikke å få selve bekreftelsen på at jeg har strøket, men den skamfølelsen jeg sitter igjen med i etterkant av en eksamen jeg ikke har møtt til. Så isteden for å gi meg selv den sjansen til å motbevise mine egne forestillinger, har jeg brukt tiden på å grave meg ned i en uendelig spiral av negative, og atter negative tanker. Det har bokstavelig talt gått på helsa løs. Den tvilen som sitter inni meg har vært så sterk at den har overmannet meg helt og fullt ut.
Jeg kan ikke alltid forvente av meg selv at jeg skal prestere og oppnå beste resultat, og hva gjør nå så det at jeg ikke klarer det jeg ønsker å oppnå? Skal jeg legge meg ned og dø av den grunn? Hvorfor er jeg så innmari hard mot meg selv? Er det kanskje ikke godt nok at jeg gjør mitt beste utifra mine egne forutsetninger, og godtar at sånn er det bare? Det har ikke vært like lett hver gang, det har vært og er fremdeles en stor kamp. Jeg har alltid vært sånn at jeg setter i overkant for store krav til meg selv, og det kan ha noe å gjøre med at jeg vil prestere på første forsøk. De siste fire årene har jeg hatt det for travelt med å gape over for mye på samme tid, samtidig som jeg har drasset med meg en overvektig bagasje. Jeg har innsett at det går flere tog og stress virker totalt mot sin hensikt. Å oppleve stress kan i enkelte tilfeller være en sunn reaksjon, men når det går over stokk og stein på bekostning av egen livskvalitet, da har det gått for langt. Det er slitsomt å være sin egen verste kritiker.
Jeg startet dette semestret i likhet med tidligere, med et nytt, friskt mot og stor tro på at jeg skulle klare absolutt alt. Jeg forstår nå at det var en utrolig naiv tanke, men det aksepterer jeg. Det er bedre å lære av sine egne feil, enn å ikke gjøre det. Etterhvert som ukene gikk og eksamensperioden nærmet seg med stormskritt, kom samtidig sceneskrekken som lyn fra klar himmel. Da trår den indre kritiker inn for fullt, og går inn for å sabotere alt jeg har bygget opp igjennom årene med terapi. Jeg står mellom to valg, det er å gi meg selv en sjanse, eller underkaste meg den indre kritiker.
Det er nesten slik at jeg har tatt det for gitt at jeg har hatt rett i mine egne antakelser når det kommer til å være god "nok", at det har blitt en betydelig del av virkeligheten.
Usikkerheten jeg har innad i meg selv har fått kontrollere livet mitt så alt for lenge, og derfor satte jeg i denne omgang et overordnet mål: Jeg skulle møte opp uavhengig av hvor lite, eller hvor mye pensum jeg hadde innabords. Det handler om å gjøre et seriøst oppgjør, og utsette meg selv for eksamensangsten. Hva hadde jeg å tape på det? Denne erfaringen har overgått all forventning.
Den første eksamen var definitivt den aller verste, og det synes veldig i måten jeg formulerte meg på. Stressnivået var skyhøyt og prestasjonsangsten var langt fra fraværende. Det fører til at konsentrasjon uteblir fra min verden fordi jeg er så opptatt av å grave fram den aller beste måten å konstruere en meningsfull setning. Men jeg gjorde noe helt nytt denne gangen. De siste minuttene før vi fikk slippe inn i idrettshallen, gikk jeg og satte meg på tribunen for å skue over alle pultene som sto plassert utover lokalet. Det gjorde noe med meg å få se det i et annet perspektiv, bokstavelig talt. Det gikk opp for meg hvor mange som var i samme situasjon, og at jeg kan da umulig være alene om å føle det på denne måten?
Neste eksamen var en jeg omsider fant ut ville vært lurt å nedprioritere, fordi jeg hadde ikke sjans overhode å lære meg alt på så kort tid. Biologi er komplisert nok i seg selv, men putter du inn et komplisert engelsk språk på professornivå, psykologisk terminologi og slenger på en salig dose kjemi i tillegg, er det klart at det blir for mye for meg på en gang. Jeg satt derfor opp hele natten i forkant og gjorde absolutt ingenting. Glodde i veggen med musikken i bakgrunnen. Jeg visste at jeg kunne mindre enn 5 %, så da fikk det bare gå straka veien i dass. Jeg ble veldig overrasket da jeg møtte opp. Jeg hadde jo faktisk mer peiling enn hva jeg hadde trodd på forhånd? Jeg klarte riktignok ikke å svare på alle oppgavene, så jeg endte opp med å skrive en hel side om eksamensangst, og påpekte at selv om ikke besvarelsen nådde mål så nådde jeg i det minste mitt eget mål, og det var oppmøte. Nevnte jeg at jeg ønsket sensor god jul?
Den tredje eksamen var et landskap jeg føler meg svært så kjent i. Psykdomslære. Jeg synes nesten denne var litt verre enn den første, for det er åpenbart at jeg burde ha en viss kunnskap om psykiske lidelser ettersom jeg selv har vært igjennom mye forskjellig. Eksamenståken var nå i ferd med å lette litt, men jeg slet fortsatt med å finne veien.
I dag hadde jeg min siste og fjerde eksamen på to uker. Jeg hadde også, i tillegg til de to første, svært lite forventninger om noe som helst. Da jeg våknet i morgest var jeg på nippet til å feige ut, fordi jeg følte meg helt for jævlig. Verkende skuldre, søvnmangel, hodepine og kvalme gjør ikke underverker for psyken akkurat. Jeg snublet rundt i leiligheten i omtrent en halvtime før jeg fattet en beslutning, og den lyder som følgende: ikke faen om jeg skal gi etter, da kan jeg like så gjerne legge meg ned og dø. Dørstokkmilen blir på merkeligvis mangedoblet under eksamenstiden virker det som. Igjen ble jeg overrasket over at jeg kunne mer enn jeg trodde, enda jeg var hellig overbevist om at jeg kunne så alt for lite.
Hvem hadde trodd at jeg skulle møte opp og gjennomføre alle 4 eksamener, og atpåtil overleve?
I hvertfall ikke jeg.
Et glimt av sol bak tåken å bevare, det er det livsens krav en mann skal klare.
- Henrik Ibsen.
