Pain is only temporary - pride is forever.

...og jeg er spent på hva selve livet har å by på. Jeg har vært heldig og mottatt noen smakebiter på hva det vil si å leve, tror jeg i hvertfall.

Jeg strever med å få tiden til å gå, og enkelte ganger føles det ut som tiden står stille. Kall det hva du vil, jeg kaller det seigpining på høyt nivå. Det er da kjedsomheten sakte men sikkert tar overhånd, og veien til butikken og doskåla blir enda kortere. Det er dét livet jeg er vant med. Men i bunn og grunn kan det ikke kalles for et liv - for hvem vil vel leve dag ut og dag inn med en kroppsforakt så stor at den konsumerer alt du har av energi? Hvem vil leve et liv der maten står i sentrum til alle døgnets tider, og atpåtil setter grenser for hva du kan foreta deg eller ikke? Hvem vil leve et liv der tallet på vekta måler din verdi som person? Hvem vil leve det livet jeg for tiden gjør, der jeg spiser og vrenger magesekken flere ganger daglig, sjekker, kontrollsjekker vekta utallige ganger, griner av mitt eget speilbilde fordi kroppen min ikke ser ut som jeg vil at den skal? Fortell meg, hvem vil leve som en slave for en illusorisk følelse av kontroll? Cluet er det at jeg har ikke kontroll, uansett hvordan jeg snur og vender på det, så er det til syvende og sist spiseforstyrrelsen som kontrollerer meg - ikke omvendt. Om jeg fikk byttelapp ved fødselen, hadde jeg ikke nølt et nanosekund for å si det slik. "Hei, jeg skulle så gjerne ha reklamert på livet mitt, du skjønner jeg tror jeg har fått utdelt en feilvare..?"

Men hva vil det egentlig si, å leve? Det må da være så uendelig mye mer enn å puste, og kjenne at hjertet slår?

De gangene jeg virkelig kjenner at jeg lever er når jeg er ute og reiser i den store vide verden. Ingenting kan måle seg med den følelsen jeg får når jeg vender snuten mot ukjente strøk. Kjenner det kribler i bena bare ved tanken. Okay, så er det kanskje en smule angst inn i bildet, men det hindrer meg aldri i å likevel sette meg på flyet og legge livet mitt i pilotens hender. Jeg prøver så hardt det lar seg gjøre å bruke det som motivasjon, men når jeg står midt oppi den grå suppa, så er det ikke "bare-bare" å tenke annerledes. Jeg vet jo hva jeg må gjøre, problemet mitt er bare det at jeg har utallige puslebrikker liggende strødd utover alt, rundt omkring, hit og dit. Jeg behøver hjelp til å legge puslespillet, mer enn den hjelpen jeg allerede har på nåværende tidspunkt. Spørsmålet det gjenstår å svare på, er hvor langt det må gå før jeg får den hjelpen jeg trenger og har krav på. Slik situasjonen er akkurat nå føler jeg meg som et håpløst tilfelle, og det er ingen god følelse å sitte igjen med. Det bidrar bare til å dra meg mer ned i dragsuget enn det motiverer meg til å snu kurs. Men, hva kan vel jeg gjøre, livet mitt er da ikke verdt noe uansett?

Jeg hadde veldig mange idéer og tanker kretsende rundt i topplokket da jeg startet dette innlegget, men nå kjenner jeg det går litt i surr. Konsentrasjonen min har sett sine bedre dager.

I forrige uke var jeg og fjernet stingene på leggen, og vel... det var ikke et pent syn som ventet under de flerfoldige lagene med strips. Det hadde satt seg infeksjon i sårene, så da ble jeg pent nødt til å spise antibiotika, i håp om at det skulle ta knekken på infeksjonen. Jeg merker det veldig godt på kroppen at jeg går på antibiotika for å si det slik, og det har videre bidratt til økt tafatthet og lite tiltakslyst. Tiden har stått stille føler jeg. Eller kanskje jeg burde si at det er jeg som står stille og verden utenfor går videre? Ikke godt å si.

For fjerde året på rad har jeg meldt meg på IKS sommerleir, nærmere bestemt kurset "Livet på vent". Jeg tror det kommer til å dukke opp mange følelser og minner fra forrige gang sommerleiren ble arrangert på Bjerkely Folkehøyskole i 2010 - et år preget av mange innleggelser, opp-og nedturer, helomvendinger, grøftetryning og personlig vekst. Sommerleir med IKS er, og kommer alltid til å forbli noe særegent, noe jeg verdsetter høyt, og ser fram til år etter år. Det er så vakkert å oppleve, det samholdet man føler på IKS. Det er som om jeg har kjent leirdeltakerne en hel mannsalder, når jeg i virkeligheten aldri har truffet de før. Slik føles det. Dét er også en av de få gangene jeg føler meg levende, det jeg faktisk sitter igjen med etter endt sommerleir - mer lyst på livet.

Life is like a piano. What you get out of it depends on how you play it.

Er det et tema jeg har utelatt her på bloggen, så er det selvskading.

Jeg mener å ha nevnt det enkelte ganger i forbifarten,

og kanskje enda oftere på den forrige bloggen jeg hadde

(den jeg startet "karrieren" min som blogger med i 2008).

Jeg tror at grunnen til dette,

er fordi det er så skambelagt og tabu at jeg bevisst unnlot å skrive om det.

En annen viktig ting er at enkelte kan bli trigget av det

- så her er en advarsel for sarte sjeler:

 Dette innlegget kommer til å omhandle selvskading -

bevisst egenskade i form av sår på huden, eller indre organer.

Innlegget inneholder dog IKKE selvskadingsrelaterte bilder eller illustrasjoner.

Kun tekst.

Jeg husker en av de første gangene jeg skadet meg selv på håndleddet. Det måtte ha vært i 2004 eller rundt starten på videregående. Det var ikke store skadene, men smerten man bærer på innvendig kan ikke måles i hvor dype sår man påfører seg selv. Jeg fortsatte med småkutting, risping, kloring en god del år framover. De fleste av disse etterlot små arr som bleknet med tiden. Kall det overfladisk, men for meg var det blodig alvor - ironisk nok. Selvskadingen serverte en funksjon for meg, om jeg bare kunne få fysisk FØLE smerte, ville den indre uroen gå vekk. Depresjonen hadde satt seg godt til rette i livet mitt, og den var ikke av den typen gjest som forlater festen på eget initiativ. Den var mildt sagt en gjest som hadde kommet for å bli en god stund. Den flyttet inn, og siden har den bodd inni meg. Eller rettere sagt, en djevel av en leietaker som ikke betaler leia. Den tar uten å gi noe tilbake. For å kompensere for den voldsomme smerten jeg hadde i meg, og følte på dagen lang, skammen over å være den jeg var, og sinnet jeg hadde mot meg selv og min egen kropp - brukte jeg kniven aktivt for å få en pause fra alle de vanskelige og slitsomme tankene. Det hjalp, men bare der og da. Arrene jeg har på låret vil jeg alltid bære med meg resten av livet, og sådan forbli en påminner om den vonde tiden.

Jeg skadet meg ikke så veldig ofte etter at spiseforstyrrelsen kom mer inn i bildet, for da ble den mer eller mindre "byttet" ut med selvskadingen - for en periode. Jeg selvskadet mindre, men spiseforstyrrelsen grodde som ugress i en ellers så vakker blomsterhage. Og ugresset lar seg ikke knekke så lett. Og når ugresset har overtaket, da kan man ikke gjøre annet enn å røske de opp med rota. Jeg holdt meg skadefri (som i form av kutting/risping..vil i grunn påstå at bulimi og anoreksi også er en form for selvskading..) - fra tidlig februar 2009, og helt fram til jeg sprakk nå før jul, nærmere bestemt 25. november 2011. Og siden har det eskalert. Spiseforstyrrelsen har hatt betydelig mye mindre plass enn på veldig lenge, men grunnet stress og mye press, bukket jeg til slutt under. Jeg sprakk. Klarte ikke motstå fristelsen. Å spise og spy var ikke nok. Det måtte mer til. Det måtte blod til for å få bukt med angsten og uroen.

Siden da har selvskadingen og skadetrangen kommet på løpende bånd. Etter en uheldig samtale mens jeg var innlagt på Stjørdal nå etter jul, handlet jeg i total affekt (følelsesladd), og uten å tenke. Blodet bruste i hele meg, og jeg kjente hvordan fortvilelsen skar seg igjennom kroppen min fra innsiden. Sinnet var i ferd med å bli for mye for meg, så jeg tok uintensjonelt tak i en frisørsaks og lot det gå utover venstre legg. Heldigvis sier jeg, og jeg gjentar heldigvis var jeg innlagt da det skjedde, og jeg ble tatt godt hånd av en kjempesnill nattevakt jeg savner stort.

Jeg har aldri skadet meg så alvorlig, i den forstand at jeg måtte på legevakt for å sy, eller fiske opp objekter jeg har svelgt.

Inntil i går formiddag..

Jeg vet ikke hva det var som gikk av meg, men jeg handlet før jeg rakk å tenke. Og da var skaden allerede gjort. Kjenner jeg blir fryktelig redd, men det blødde veldig lite, ei heller gjorde det særlig vondt. Jeg tror adrenalinet tok vekk det verste av smerten. Men jeg kunne se fort at dette var noe jeg ikke har kunnskap om, eller evne til å fikse selv. Jeg har strips og sårstellmateriale hjemme, men det ville neppe resultert i noe bra. Kjenner jeg får frysninger når det begynner å gå opp for meg at jeg kanskje må på legevakten. Og jeg skjelver når jeg tenker at jeg kanskje atpåtil må sy. Forholder meg rolig, og ringer legevakten. "Spriker det mye?" - 7, nesten 8 mm i hvertfall to av sårene. "Da burde du komme nedover hit sånn at en lege får se på de."

Hjertet mitt hoppet over et slag.. kjenner jeg blir stiv av skrekk. Hvordan skal jeg klare å komme meg nedover dit? Alene? Klarer såvidt å gå på foten, og det begynner å blø bare jeg rører på den. Taxi var uaktuelt ettersom jeg var raka fant. Herregud, hva faen skal jeg gjøre?? Nå har jeg virkelig gjort det... Om jeg bare hadde vært på Stjørdal..

Fikk heldigvis med meg en god nabo som kjenner meg godt, og hun fulgte med meg i taxi og inn på legevaktskontoret. Det var som jeg fryktet. Sårene måtte syes. Aner ikke helt hvor mange sting, men det spiller heller liten rolle. Poenget mitt, er at jeg nå vet hva jeg er kapabel til å gjøre i en slik tilstand. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å skade meg så skikkelig at jeg måtte sy. Og det skremmer meg. Det skremmer meg i så stor grad at jeg blir redd meg selv. Redd for at det skal skje igjen, eller det som verre er - at det blir så ille at jeg treffer ei pulsåre eller ei sene, eller vener..

Skammer meg over å ha skrevet dette innlegget offentlig, men jeg må bare gjøre det tydelig for meg selv at jeg skal gjøre alt jeg kan for å unngå at det skjer igjen. Og da hjelper det å ha det nedskrevet slik at andre får lese.

Jeg tror jeg aldri før har vært så dypt deprimert, følt så mye angst og uro, opplevd trang til å skade meg, og atpåtil fantasert om min egen begravelse. Jeg er IKKE suicidal, bare så det er sagt. Men når jeg får slike ubehagelige tanker om begravelse og døden, blir jeg redd. Jeg tror ikke det er så lurt for meg å være alt for mye alene den nærmeste tiden. Legen min har sendt henvisning til dps, og det er på høy tid. Akuttpost gjør bare vondt verre, og Stjørdal får jeg ikke komme inn til foreløpig - fordi jeg er så ute å kjøre med så mye annet forskjellig enn kun bulimien. Jeg klarer umulig å fikse dette selv, jeg behøver hjelp. Jeg behøver hjelp NÅ. Og ikke om to dager, 3 dager, 2 uker eller 5 uker. Så fort som overhodet mulig. Må bare holde ut helgen og foreldrebesøk først.

Advarer på forhånd om et langt innlegg. All ære til deg som tar deg tid til å lese igjennom alt.

(Til opplysning så er A4 en av de akuttpsykiatriske postene på Østmarka psykiatriske sykehus)

Stormen som har pågått den siste tiden begynner å roe seg litt. Turbulensen er redusert og jeg er i ferd med å innta en stødigere kurs. Det store spørsmålet derimot, er hvilken retning kursen tar. Akkurat nå føler jeg meg så flat og likegyldig at det spiller ingen rolle hvor jeg havner. Jeg vet at dette kun er en midlertidig følelse, men når den sitter så hardt i, blir det vanskelig å se kontrastene i min ellers så sort/hvite verden. Hvor ble det av optimismen? I så fall lurer jeg på hvor jeg la den fra meg sist gang den var i bruk.

Jeg har som kjent tidligere nevnt at tingenes tilstand er langt fra det livet jeg foretrekker, ønsker, og har et håp om å oppnå en vakker dag. Betydningen av ordet vakker i denne sammenhengen betyr at jeg klarer å regulere meg selv og mine impulser.

Det er ikke til å stikke under stol at livet som psykisk syk er innmari tøft og lite attraktivt. og hvis jeg fikk mulighet til å velge, ville jeg heller levd et liv med en funksjonsnedsettende fysisk sykdom. Kanskje er det feil av meg å si det jeg sier, men det er min blogg og jeg er født med ytringsfrihet. Det er tross alt bare tanker som er tilstede i nuet, kanskje tenker jeg annerledes i morgen, eller neste uke. Alt ettersom hvor på skalaen jeg befinner meg humørmessig.

Er det noe jeg takler relativt dårligere enn mange andre utfordringer i livet mitt, så er det å være i mangel på kontroll. Uforutsigbarhet er synonymt med utrygghet, som igjen i overført betydning betyr engstelse og frykt - bedre kjent som angst.

For to år siden, og faktisk på denne eksakte dato (26. mars), ble jeg utskrevet fra mitt første opphold på Stjørdal RKSF. Jeg husker det som om det skulle være i går, den følelsen som bodde i meg i det øyeblikket jeg gikk ut døren med trillekofferten på slep. Hjulene gjorde motstand på det gruslagte underlaget - en skulle nesten tro bagasjen ville bli gjenværende. Og aller helst skulle jeg ønske det var slik. Jeg var i ferd med å forlate det som i løpet av 12 uker hadde utviklet seg til å bli forutsigbart og trygt. Å møte det virkelige liv på utsiden av en institusjon er ikke bare-bare, og det vil det heller aldri bli. Livet i seg selv er aldri forutsigbart, og det er simpelthen bare nødt til å være slik for at vi mennesker skal kunne leve på denne kloden.

Jeg ble kanskje, og bokstavelig talt skrevet ut med stil (ja, jeg hadde faktisk kledd meg opp for anledningen ved å ha på meg litt penere enn hverdagslige klær og sko), til stor kontrast til det jeg var ikledd den dagen jeg ble innlagt - joggebukse og hettegenser som sikkert kunne rommet fem kloner av meg selv, og fremdeles ville det være pusterom. Med hevet hode og noe som kan kalles et snev av selvtillit, vakler jeg avgårde med høye hæler ut av avdelingen, vekk fra forutsigbarheten og inn til en verden jeg ikke kan kontrollere. Det gikk ikke lange tiden før jeg var tilbake i gamle, destruktive spor, noe som heldigvis ble tatt tak i relativt kjapt. Hvorfor den hurtige reaksjonen? Jo -  fordi jeg var ærlig med meg selv og behandleren min. Jeg snakket fra levra og la skjul på absolutt ingen ting. Jeg var som en åpen bok jeg medvillig lot andre få lese. Og jeg var trygg på dette, nettopp fordi jeg hadde opparbeidet gode erfaringer av å bli tatt på alvor.

Det har seg slik at i utfordrende perioder av livet mitt, herunder stressende situasjoner som eksamener o.l. blir jeg ekstremt sårbar, og da skal det ikke mye til for å vippe meg av pinnen. En dårlig formulert eller tvetydig setning fra andre kan resultere at jeg tolker fullstendig feil og sådan påvirker resten av dagen min, eller resten av uken min i negativ retning. Og slik ruller ballen videre.

I tiden like før jul og videre i ukene etterpå, har jeg opplevd stadig større problemer med å verbalisere det som opptar tankene mine. Det fører dessverre med seg at jeg uttrykker meg i form av økt symptomtrykk og selvdestruktiv atferd - enten jeg vil det eller ei. Tatt i betraktning den tøffe eksamensperioden, utenlandsferie til varmere strøk, juleribbe og marsipangriser, nyttårsforsetter og forventninger, ser jeg overhodet ingenting galt med de reaksjonene jeg fikk under forrige innleggelse. Jeg vil i grunn påstå at det ville vært avvikende fra normalen dersom jeg ikke reagerte som jeg gjorde. Det ble mildt sagt for mye for meg å håndtere på én gang, og jeg var mer eller mindre "dømt" til å havne i grøfta. Jeg gikk rundt med en ekkel og gjennomsyrende følelse blandet av uro, rastløshet, frustrasjon, sinne, fortvilelse og tristhet. Prøv å leve med denne følelsen døgnet rundt flere uker i strekk - ja kanskje i månedsvis, og jeg kan banne på at du til slutt ligger der som en eneste stor muskelspenning og vrir deg rundt i en utenomjordisk smerte, og tenker at absolutt alt annet er bedre enn denne uutholdelige psykiske smerten, om det så innebærer at du må kutte deg selv for å blø ut kaoset.

Den smerten jeg her snakker om har økt suksessivt hver dag de siste månedene, og det er ikke noe som løser seg selv - eller dukker opp fra intet. Jeg må aktivt jobbe for å komme videre, noe jeg dessverre har failet stort på. Jeg har ikke følt meg trygg - jeg mistet etterhvert fotfestet og fortsatte å skli i blinde nedover en bratt bakke, uvitende om jeg kom til å kræsje i et tre eller havne utenfor stupet. Jeg vil beskrive utfallet som at jeg havnet utenfor stupet, og kræsjlandet på en spiss trestubbe. Uærlig skuespill har sin pris, og den må jeg betale stort for.

Jeg vil ikke gå særlig inn i detaljer på akkurat denne konkrete situasjonen, mest av hensyn til de som er involvert i min behandling og som i mer eller mindre grad "bestemmer" hva jeg får tilbudt og ikke. Dette er mennesker jeg respekterer stort og har mye å takke for i min ustødige vei mot et friskere liv. Men selv om disse menneskene innehar mye av min tillit og livshistorie, betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke er disponibel for å bli skuffet - eller bli oppriktig sint på de beslutningene de gjør når det angår meg og mitt behandlingsforløp.

Når noen hevder de vet hva som er best for meg og hva jeg trenger mest her og nå, så lar jeg ikke påstanden gå meg hus forbi så lett. Ordene går ikke inn det ene øret og ut det andre, det er heller slik at øregangene mine består av en unormal seig ørevoks som snapper opp alt og tolker ting (muligens) på feil vis. Det får meg til å føle at det jeg sier forblir ugyldig, som om ordene mine betyr ingenting, til tross for all den energien og tankevirksomheten jeg ofret på å sette ord på følelsene. Sagt på en annen måte føler jeg meg avvist, det er uendelig smertefullt og noe av det siste jeg trenger akkurat nå.

Derimot, trenger jeg heller en applaus fordi jeg:

1. tok i mot tilbudet om innleggelse på psykiatrisk akuttpost selv om jeg var i sterk tvil over om det var riktig,

2. videre fordi jeg så fint "sto i det" (kanskje ikke helt optimalt, men jeg lever fremdeles), og sist men ikke minst -

3. skrev meg ut FORDI jeg så ingen nytteverdi i å bli oppbevart på en plass der ingen følger med på hva jeg spiser (eller rettere sagt ikke spiser). Da kan jeg heller være hjemme og sulte meg der istedet.

Når jeg får tenke meg litt om, begynner jeg å lure på om den jobben jeg har gjort i totalt seks måneder som døgnpasient har vært forgjeves. Selv om én enkelt innleggelse var negativ for meg (livssituasjonen min tatt i betraktning og andre omstendigheter!!), burde det aldri være konkluderbart, eller ensbetydig med at resten av de "planlagte" innleggelsene jeg har igjen vil være negative.

Et eksempel:

- Ser du én hvit svane, en, to, tre, fire ganger osv. vil du forvente at alle svaner er hvite. Men med én gang du besøker Australia og opplever at svaner faktisk også kan være sorte, strider det mot alle dine tidligere erfaringer. Det ene avviket jeg snakker om er den sorte svanen, og den kan jeg garantere at du tenker ekstra mye på neste gang du ser svaner. Hvorfor? Jo, fordi du blir usikker på hva det er du egentlig ser. Er det en annen art, eller har det oppstått en sjelden mutasjon? Kommer jeg til å se flere sorte svaner? Hvilken type er i overtall? I tillegg vil det som avviker det normale, automatisk få økt oppmerksomhet. Slik som i mitt tilfelle - en negativ innleggelse som førte meg lengre ned i grøfta = ergo innleggelser er skadelig for meg. Er det noe jeg gikk glipp av innimellom setningene her?

Jeg håper da inderlig at jeg er på totalt villspor, for jeg kan virkelig ikke fatte eller begripe hvordan, og fra når denne konklusjonen ble gyldig og altomfattende. Vær så snill, fortell meg årsaken basert på ren fakta - jeg vil ikke bli servert ren synsing eller generalisering.

Etter et ambivalent, men frivillig opphold på akuttpost, og etter et forsøk på å gjøre noe konstruktivt for meg selv ved å gi det en sjanse, ved å gi slipp på kontrollen og holde ut mine sviende nye sår og leve med skammen, kan ingen - og jeg gjentar ingen - uansett hvor autoritær eller berettiget du er, påstå at jeg ikke tok ansvar for meg selv og mitt framtidige liv. Tiden tilbragt på akuttpost kan bare ikke måle seg med noen smerte jeg har opplevd tidligere. For SÅ VONDT var det å sitte der på et nitrist, og ukjent sted, omringet av ukjente mennesker og rutiner, og samtidig VITE (eller skal jeg si "innbille" meg?) at jeg faktisk hadde mulighet til å taste de åtte sifrene til Stjørdal simpelthen bare for å høre en kjent stemme, noe håndfast og trygt.

Jeg turte ikke. Jeg var allerede skadeskutt, såret, vonbråten, skuffet og så fortvilet at jeg konkluderte at jeg ville mest sannsynlig bli avvist - igjen. Better safe than sorry.

Men, heldigvis for meg har jeg blitt kjent med flere fantastiske mennesker iløpet av min tid som blogger / psykiatrisk pasient, og spesielt én person har betydd mye for meg. Jeg vil understreke det sidelengs, på kryss og tvers, inn, ut og opp i mente, hvor takknemlig jeg er for at jeg har fått æren av å bli kjent med et så fantastisk menneske som deg. Du kom meg til unnsetning da jeg trodde alt skulle gå til helvette og følelsene var i ferd med å spise meg levende. Du stilte opp for meg når jeg trengte det mest, det skulle ikke mer til for å snu skuta.

Den umiddelbare tryggheten i form av en kjent stemme,tryggheten i at personen i den andre enden er et menneske jeg kjenner godt og stoler på, og viktigst av alt - tryggheten i å vite at vedkommede tar seg tid til tross for egen bagasje, til å lytte på min fortvilelse, betyr så mye at jeg blir sentimental ved tanken på hvor mye trygghet betyr for meg selv og mitt velbefinnende. Ingenting i det store uendelige univers kan måle seg med hvor verdifullt et slikt vennskap er. Jeg har sagt det mange ganger allerede, men jeg velger å si det igjen -

tusen hjertlig takk for at du er min venn ♥

Depresjonen har et solid grep om meg nå, om ikke sterkere enn på veldig lenge. Det går utover alt jeg lever og ånder for og det gjør situasjonen ekstra vanskelig å forholde seg til. Det har seg slik at jeg er innmari flink til å spille skuespill. Jeg gjør det for å beskytte meg selv. Jeg gjør det for å unngå konfrontasjoner og spørsmål. Når jeg hver dag går med det påklistrede smilet, blir det etterhvert automatisert. Jeg gjør det ikke lengre bevisst. Det skjer av seg selv, og det er en vond sirkel å bryte. Jeg har over en lengre periode vært så og si totalt oppkastfri, men sykdommen benytter seg alltid av muligheten til å ta meg når jeg ligger nede. Jeg er litt usikker på når det startet å skli ut igjen, men jeg ser en sammenheng i det jeg gjør og føler. Førjulstiden var tøff, og jeg kan ærlig påstå at jeg aldri hadde ferie. Bulimien tar aldri ferie. Depresjonen tar aldri ferie. Selvhatet tar aldri ferie. Jeg får aldri fred. Ferie er oppskrytt.

Den vanskelige førjulstiden strakk seg over til nyttår, og har vært med meg siden. Jeg var på Stjørdal for en reinnleggelse i begynnelsen av januar, og det var alt annet enn lett. Jeg husker ikke så veldig mye fra de tre ukene, men er det én ting jeg husker så er det at jeg viste meg selv fra en helt annen side enn jeg har gjort før. Jeg viste ovenfor miljøpersonalet at jeg var sint, og det i ganske så stor grad også. Jeg fikk varsel om tenkeuke på grunn av regelbrudd (selvskading), etterfulgt av en impulsiv handling der jeg spiste litt vel mange smertestillende tabletter, noe som resulterte i utskrivelse før planlagt tid. Jeg skammer meg fordi jeg oppførte meg som en drittunge i trassalderen. Men på den annen side angrer jeg ikke på det sistnevnte. Jeg hadde tross alt vært hos tannlegen og måtte trekke to visdomsjeksler før det ble komplikasjoner og det som verre er. Tanntrekkingen var ikke planlagt, og jeg vil påstå at tannlegeskrekken ble ikke bedre av den grunn. Tvert i mot.

Når jeg tenker tilbake på innleggelsen så føler jeg at jeg har fremdeles mye ugjort. Mye grums som burde ha vært tatt tak i. Og det bærer jeg på fremdeles, hver jævla dag. Jeg piner meg selv igjennom døgnet med høy grad av selvforakt, en ukontrollerbar sinne som til syvende og sist går utover meg selv i form av selvskading og hasardiøs trening.

Jeg plasker rundt i en suppe av sykdom, kaver rundt meg i søken etter noe håndfast å gripe tak i, uten særlig hell. Og jeg gjør det jeg må for å holde følelsene på avstand, selv om det er destruktivt. Jeg har ikke overskudd til noe annet.

Med andre ord, det jeg egentlig prøver å si er at ting er ikke som de skal være.

I tillegg til alt som jeg allerede har nevnt, er det kjent for alle og enhver det presset som dukker opp i disse dager. Vi går mot sommer, og sommer er ensbetydig med lette klær, mer hud og et endeløst strev etter en kropp som ser smashing ut. Beklager, men jeg klarer ikke å stenge ut budskapet som hagler ned på meg dag ut og dag inn. Det er enklere sagt enn gjort. Det verste er ikke at ting sklir ut, men at jeg lar det skje uten at jeg orker å bry meg.

Alarmen ringer, det er på tide å stå opp til en ny dag.

Vil aller helst sove lengre,

men samvittigheten min tar meg på senga,

bokstavelig talt.

Drar oppover til skolen og møter til forelesning.

Auditoriet er tomt og jeg hører kun ekkoet av mine egne skritt.

Finner meg en plass midt på tredje rad,

og i det minuttene tikker forbi,

er jeg vitne til at forelesningssalen fylles med studenter.

Rundt meg hører jeg latteren henge løst,

og folk snakker om alt det morsomme de skal foreta seg til helgen.

Kjenner jeg får vondt inni meg,

en smerte som ikke kan beskrives med ord.

Ensomhet.

Flere år med sykdom, isolasjon og innleggelser har kostet meg mye. Det er noe jeg har blitt mer klar over den siste tiden. Men da jeg var spiseforstyrret på "heltid", var jeg så opptatt av meg selv og mitt at jeg klarte meg fint på egenhånd. Jeg hadde jo alltids maten tilgjengelig, og med sykdommen var jeg aldri ensom.

Nå derimot er situasjonen en helt annen. I stedet for å flykte inn i sykdommen, flykter jeg inn i meg selv. Det er ikke noe jeg gjør bevisst, det bare skjer uten at jeg bruker energi på det. Når jeg befinner meg sammen med mange ukjente mennesker, blir jeg en helt annen person. Jeg kjenner ikke igjen meg selv for å være ærlig. Mulig jeg framstår som kald, men det er i såfall ikke med vilje.

Når jeg tenker litt tilbake på livet mitt og hvordan det har vært så langt, så er ikke dette noe nytt. Jeg har mange ganger unnlatt å snakke med folk på fester, fordi jeg har vært usikker på meg selv, og redd for å si noe galt. Men, med alkohol innabords var saken stikk motsatt. Først da kunne jeg slippe meg løs, og snakke om absolutt alt. Saken er den at jeg vil så inderlig gjerne, og jeg prøver, men på et eller annet punkt så stopper det opp. Halsen snører seg og jeg klarer ikke å få frem det jeg vil si. Pulsen går opp og jeg klarer ikke å stoppe føttene mine fra å dirre. Hjertet hamrer i vei og svetten siler nedover ryggen min. Når det går så langt, blir terskelen enda høyere. Det er overhodet ikke kult å ha det sånn.

Ofte kan jeg gå flere dager uten å snakke med en eneste sjel, og det er da det blir tydelig for meg at jeg bør egentlig bruke litt energi på å gjøre noe med det, men dessverre så er det ikke så enkelt.

Mulig dette innlegget ble en smule klønete, men det er det en grunn til. Det er et sårt tema for meg, og jo mer jeg tenker på det, desto verre blir det. Jeg skammer meg over å si det, men på et vis så savner jeg den tryggheten sykdommen ga meg. Jeg lengter etter den gangen jeg ikke følte meg ensom.

Det er tydelig at selv om jeg nå klarer å spise stort sett det jeg skal og atpåtil holder meg normalvektig, er ikke det ensbetydig med friskhet, lykke og en dans på roser. Ensomheten dreper, det er det ingen tvil om.

Det begynner å bli en stund siden sist, og det beklager jeg (for dere som leser vel og merke).

Livet mitt har gått sin kjente gang på lik linje som før,

med unntak av en helt forferdelig desembermåned,

etterfulgt av en tøff innleggelse i begynnelsen av januar.

Nå sier jeg ikke at innleggelsene er "lette",

men denne innleggelsen var på alle måter mye vanskeligere enn tidligere.

Spenningen som hadde bygget seg opp gjennom eksamensperioden,

"ferie" til varmere strøk samt juleferie (les: JULEferie),

fikk utløp de tre ukene jeg var innlagt.

Mye sinne, frustrasjon, tårer, uro og fortvilelse

var bare noe av det de rundt meg fikk erfare.

Mat meg her og prestere meg der, ikke rart begret rant over.

Jeg deltok på en forelesning i forrige uke der jeg i mer eller mindre grad

skjønte lite av det foreleseren snakket om.

Jeg gikk inn i auditoriet med et snev av selvtillit og en tro på at jeg hadde kontroll.

Det skulle vise seg at jeg var totalt på villspor.

Alt ble bare ord.

En haug med ubegripelige ord og begrep.

Kroppen min sank sammen og jeg fikk en akutt trang til å flykte.

Bort.

Langt vekk.

Alle andre steder enn akkurat her hadde vært et bedre sted for meg å være.

Gikk ut av lesesalen med en følelse av å ha blitt slått i trynet.

Tvilen vokste seg sterk og tok kontrollen, over tankene, følelsene og handlingene mine.

Ettersom jeg gikk glipp av bussen, hadde jeg lite lyst til å vise meg for andre mennesker,

så jeg tok turen innom lesesalen og satte meg ned ved en ganske så skjermet pult.

Jeg gjorde et tappert forsøk på å printe inn kunnskap uten særlig nytte.

Alt var og forble håpløst.

Konsentrasjonen uteble til fordel for negative tanker om meg selv

som fikk spire og gro som de selv ville.

Etter en god stund, fant jeg det for godt

at jeg skulle hente fram andre bøker og bruke tiden effektivt,

istedet for å forbanne over alt det jeg ikke kunne.

Med det samme jeg hentet skolesaker fra bokskapet,

tok jeg med meg termokoppen og en tepose.

Jeg åpnet teposen og gikk mot kantina uten å tenke.

I det jeg kom tilbake og satte meg ned

kjente jeg hjertet hoppe over både ett og to slag.

Jeg rettet blikket mot teposen som hang fra ned fra koppen.

Frysningene gikk nedover ryggen og inn i ryggmargen.

Med ett gikk det opp for meg - så lenge tvilen får råde, kommer jeg ingen vei.

Denne lille påminneren var akkurat det jeg trengte der og da,

og ord strekker ikke til for å beskrive den følelsen jeg fikk.

Det var liksom så vakkert og meningsfullt.

Og det er det som betyr noe - for meg.

Jeg forsøker å tenke to ganger før tvilen får min oppmerksomhet,

men det er ikke like enkelt hver gang.

Men vit at jeg prøver,

hver eneste dag.

Jeg gikk inn i noe for to uker siden, som lenge har vært fryktet og unngått i aller høyeste grad. Årsaken til at det er fordi det har en forbindelse med det jeg har vært redd for i flere områder av livet mitt. En gjennomtrengende følelse av å få mine egne negative tanker om meg selv bekreftet, svart på hvitt. For å unngå den bekreftelsen har jeg operert med en unnvikelsesstrategi, da i form av å ikke møte til eksamen fordi jeg har vært så redd for å ikke nå mål. At kunnskapen min ikke strekker til og at jeg på forhånd visste hva dommen ville bli. For hva er egentlig vitsen med å møte opp, når jeg uansett kom til å stryke? Hvorfor skal jeg påføre meg selv den smerten? Jeg visste at sensoren kun var ute etter å finne ut alt det jeg ikke kunne, og deretter konkludere med at jeg ikke nådde mål. For å spare meg selv for denne opplevelsen har jeg unngått å møte opp på utallige eksamener. Men jeg har erfart, og lært at det som er aller verst er ikke å få selve bekreftelsen på at jeg har strøket, men den skamfølelsen jeg sitter igjen med i etterkant  av en eksamen jeg ikke har møtt til. Så isteden for å gi meg selv den sjansen til å motbevise mine egne forestillinger, har jeg brukt tiden på å grave meg ned i en uendelig spiral av negative, og atter negative tanker. Det har bokstavelig talt gått på helsa løs. Den tvilen som sitter inni meg har vært så sterk at den har overmannet meg helt og fullt ut.

Jeg kan ikke alltid forvente av meg selv at jeg skal prestere og oppnå beste resultat, og hva gjør nå så det at jeg ikke klarer det jeg ønsker å oppnå? Skal jeg legge meg ned og dø av den grunn? Hvorfor er jeg så innmari hard mot meg selv? Er det kanskje ikke godt nok at jeg gjør mitt beste utifra mine egne forutsetninger, og godtar at sånn er det bare? Det har ikke vært like lett hver gang, det har vært og er fremdeles en stor kamp. Jeg har alltid vært sånn at jeg setter i overkant for store krav til meg selv, og det kan ha noe å gjøre med at jeg vil prestere på første forsøk. De siste fire årene har jeg hatt det for travelt med å gape over for mye på samme tid, samtidig som jeg har drasset med meg en overvektig bagasje. Jeg har innsett at det går flere tog og stress virker totalt mot sin hensikt. Å oppleve stress kan i enkelte tilfeller være en sunn reaksjon, men når det går over stokk og stein på bekostning av egen livskvalitet, da har det gått for langt. Det er slitsomt å være sin egen verste kritiker.

Jeg startet dette semestret i likhet med tidligere, med et nytt, friskt mot og stor tro på at jeg skulle klare absolutt alt. Jeg forstår nå at det var en utrolig naiv tanke, men det aksepterer jeg. Det er bedre å lære av sine egne feil, enn å ikke gjøre det. Etterhvert som ukene gikk og eksamensperioden nærmet seg med stormskritt, kom samtidig sceneskrekken som lyn fra klar himmel. Da trår den indre kritiker inn for fullt, og går inn for å sabotere alt jeg har bygget opp igjennom årene med terapi. Jeg står mellom to valg, det er å gi meg selv en sjanse, eller underkaste meg den indre kritiker.

Det er nesten slik at jeg har tatt det for gitt at jeg har hatt rett i mine egne antakelser når det kommer til å være god "nok", at det har blitt en betydelig del av virkeligheten. 

Usikkerheten jeg har innad i meg selv har fått kontrollere livet mitt så alt for lenge, og derfor satte jeg i denne omgang et overordnet mål: Jeg skulle møte opp uavhengig av hvor lite, eller hvor mye pensum jeg hadde innabords. Det handler om å gjøre et  seriøst oppgjør, og utsette meg selv for eksamensangsten. Hva hadde jeg å tape på det? Denne erfaringen har overgått all forventning. 

Den første eksamen var definitivt den aller verste, og det synes veldig i måten jeg formulerte meg på. Stressnivået var skyhøyt og prestasjonsangsten var langt fra fraværende. Det fører til at konsentrasjon uteblir fra min verden fordi jeg er så opptatt av å grave fram den aller beste måten å konstruere en meningsfull setning. Men jeg gjorde noe helt nytt denne gangen. De siste minuttene før vi fikk slippe inn i idrettshallen, gikk jeg og satte meg på tribunen for å skue over alle pultene som sto plassert utover lokalet. Det gjorde noe med meg å få se det i et annet perspektiv, bokstavelig talt. Det gikk opp for meg hvor mange som var i samme situasjon, og at jeg kan da umulig være alene om å føle det på denne måten?

Neste eksamen var en jeg omsider fant ut ville vært lurt å nedprioritere, fordi jeg hadde ikke sjans overhode å lære meg alt på så kort tid. Biologi er komplisert nok i seg selv, men putter du inn et komplisert engelsk språk på professornivå, psykologisk terminologi og slenger på en salig dose kjemi i tillegg, er det klart at det blir for mye for meg på en gang. Jeg satt derfor opp hele natten i forkant og gjorde absolutt ingenting. Glodde i veggen med musikken i bakgrunnen. Jeg visste at jeg kunne mindre enn 5 %, så da fikk det bare gå straka veien i dass. Jeg ble veldig overrasket da jeg møtte opp. Jeg hadde jo faktisk mer peiling enn hva jeg hadde trodd på forhånd? Jeg klarte riktignok ikke å svare på alle oppgavene, så jeg endte opp med å skrive en hel side om eksamensangst, og påpekte at selv om ikke besvarelsen nådde mål så nådde jeg i det minste mitt eget mål, og det var oppmøte. Nevnte jeg at jeg ønsket sensor god jul?

Den tredje eksamen var et landskap jeg føler meg svært så kjent i. Psykdomslære. Jeg synes nesten denne var litt verre enn den første, for det er åpenbart at jeg burde ha en viss kunnskap om psykiske lidelser ettersom jeg selv har vært igjennom mye forskjellig. Eksamenståken var nå i ferd med å lette litt, men jeg slet fortsatt med å finne veien.

I dag hadde jeg min siste og fjerde eksamen på to uker. Jeg hadde også, i tillegg til de to første, svært lite forventninger om noe som helst. Da jeg våknet i morgest var jeg på nippet til å feige ut, fordi jeg følte meg helt for jævlig. Verkende skuldre, søvnmangel, hodepine og kvalme gjør ikke underverker for psyken akkurat. Jeg snublet rundt i leiligheten i omtrent en halvtime før jeg fattet en beslutning, og den lyder som følgende: ikke faen om jeg skal gi etter, da kan jeg like så gjerne legge meg ned og dø. Dørstokkmilen blir på merkeligvis mangedoblet under eksamenstiden virker det som. Igjen ble jeg overrasket over at jeg kunne mer enn jeg trodde, enda jeg var hellig overbevist om at jeg kunne så alt for lite. 

Hvem hadde trodd at jeg skulle møte opp og gjennomføre alle 4 eksamener, og atpåtil overleve?

I hvertfall ikke jeg.

 Et glimt av sol bak tåken å bevare, det er det livsens krav en mann skal klare.

- Henrik Ibsen. 

Begynner å bli en god stund siden sist gang jeg sjekket ut søkeordene,

men jeg skal prøve å bli bittelitt flinkere framover.

Jeg lover.

 Anyways, enjoy! 

Bipolar orker ingen ting     -    det hørtes forferdelig slitsomt ut.. 

 Emosjonelt ødelagt       -    kan dessverre skrive under på den ja..

Jeg er apatisk              -            høres ikke helt bra ut..

Spiseforstyrrelse marilyn            -      du har kommet til rett person, hva kan jeg hjelpe deg med?

"klarer ikke å lyve"+psykologen        -        tror nok det er best å være ærlig med psykologen altså..

Barnepsykologi for amatører             -         Kalle Klovn?

Bipolar fastlege        -         ja.. leger er faktisk mennesker de og som alle oss andre..

Bra sommerleir                -              legger ved noen linker..

http://walkingonair.blogg.no/1280784650_iks_sommerleir_2009.html

http://walkingonair.blogg.no/1280778765_iks_sommerleir_2010.html

http://walkingonair.blogg.no/1310333167_iks_sommerleir_2011.html 

Bulimi fordøyelse komplikasjoner          -       er nok ikke så uvanlig det nei..

Bulimi kropp    -         visste du at flesteparten med bulimi har en kropp innenfor normalvekt?

Fallenangelbydiegounspire           -           say what?

Hjerterytmeforstyrrelser underernæring             -            skumle saker!

Hvordan snakke med en spiseforstyrret           -        tja si det du...

I'm not a sinner                    -          er du helt sikker på det?

Jeg elsker høsten                       -                  jeg også!

Lang kø gor å komme inn på dps             -     gor? 

Leken       -          jasså..hvilken lek snakker vi om?

Marilyn klistremerker        -        det skulle jeg gjerne hatt!

Menneskecelle forklaring       -    beklager å måtte si det, men jeg er helt grønn på det området..

Min bror bare lyver+kaos i økonomien+spør om å låne penger      -      det hørtes veldig kaotisk ut ja..

Når alarmen går dps       -         da løper du til nærmeste nødutgang.

Pain is only temporary bajs      -           litt usikker på hva du egentlig mener her..

Paracetamol cola zero        -           verden hadde ikke vært den samme uten.

På sommerleir i bikini      -       er ikke mitt førstevalg når det kommer til bekledning på leir akkurat..

Reernæring luft i magen               -            been there, done that.

Råtten mat mark        -         finner du mark i maten din bør du la være å spise den..

Si til seg selv slutte å spy     -        hadde det bare vært så enkelt..

Skam kontroll      -     er det det samme som stålkontroll?

Spiseforstyrrelser som kommer og går   -     har aldri sett en spiseforstyrrelse med føtter før..

Syke ting     -        det finnes det mye av skal jeg si deg!

Starter positivt for en gangs skyld på veldig lenge!

Har ikke så mye å meddele, men det viktigste 

er at jeg endelig har betalt ned Mastercard gjelden!!!

Det skulle ta et helt år, men endelig

er siste avdrag betalt.

Nå gjenstår det bare å si opp hele avtalen,

i form av en telefon til banken.

Ikke faen om jeg skal kjøre meg selv ned i den smørja flere ganger!!! 

Bare for å refere til hvordan ting var den gangen - blakk og skamfull:

20. oktober 2010

Det har vært ei slitsom uke.

Med pengeproblemer på toppen av det hele,

blir det å skulle leve enda mer utfordrende.

Det er ikke uten grunn at jeg velger å være ærlig.

Jeg skriver for at folk skal forstå hva denne sykdommen gjør med et menneske.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det er å være fastlåst i en ond sirkel

av matmisbruk og selvforakt.

Men jeg har utelatt en viktig ting.

Økonomi.

Bulimi er en kostbar sykdom.

Prioriteringen henger ikke helt på greip.

Får jeg penger inn på konto,

kjøper jeg ikke alltid nødvendige ting.

Pengene brukes på mat.

Mat.

Og mer mat.

Hvor havner maten?

I dass.



Bortkastet tenker du kanskje?

Både ja og nei.



Slik som en narkoman bruker alle midlene sine på stoff,

bruker jeg som bulimiker omtrent alt jeg har på mat.

Og så bruker jeg penger jeg egentlig ikke har,

noe som fører til en voksende gjeld,

og en jungel av ubetalte regninger med påfølgende inkassovarsel.



Jeg var veldig i tvil om jeg skulle legge ut dette i det hele tatt,

og det har vært alt annet enn lett å skulle dele noe som er så skamfullt.

Men jeg har et håp.

At utenforstående lærer.

Og at dere som sliter,

ikke er alene om å være blakke. 

21. oktober  2010 

Krysser fingrene og alt det andre jeg har på kroppen

for at minibanken nærmest boplassen min skal fungere.

Taster koden og venter i spenning på dommen.

Mastercard er kjekt å ha, som regel.

Men nødløsningen er ikke lengre kjekk å ha.

Nødløsningen misbrukes.

Niks.

"Ugyldig transaksjon. Vennligst kontakt banken."

WTF?!

Prøver igjen.

Nada penger å få ut.

Jeg har time til psykologen på Stjørdal kl 13:00.

Jeg MÅ komme meg avgårde,

fordi den foregående uka har vært alt annet enn bra.

Tekster saldo og finner ut at jeg har usle 43 kr på brukskontoen.

Går innom butikken, kjøper tyggis og skraper kontoen slik at jeg får tatt

buss nedover til sentrum for å prøve flere minibanker.

Ringer mamma og bombarderer henne med min frustrasjon

mens jeg sitter på den skranglete bussen stappfull av studenter.

(...)

Det er nå knappe 15 minutter til toget går.

Jeg finner en minibank og prøver for tredje gang.

Pulsen min steg i takt med sekundene som raste av gårde.

Jeg hadde dårlig tid.

Minibanken lager en lyd som er utvilsomt gjenkjennbar.

"Ta kortet".

"Ta pengene".

"Takk for at De brukte våre tjenester".


Med enda mer gjeld oppover ørene og en pill råtten samvittighet,

ordnet det seg til slutt. 

22. oktober 2010

Tenkte jeg det ikke.

Tidlig på morgenkvisten tikker det inn ei melding på mobilen min.

Klokken 07:20 har jeg fått tildelt time hos tannlegen, onsdag morgen.

Jeg sov videre og gadd ikke tenke mer over det før kvelden nærmet seg.

Jeg gikk inn på tannlegekontorets nettsider og finner ut,

at de ikke sender ut hverken giro,

eller tar imot betaling på kreditt.

Men jeg MÅ jo til tannlegen?!

Enda et problem å tenke på.

Som om jeg ikke hadde nok problemer fra før av.

En annen ting,

hvis jeg møter opp og får vite at jeg ikke kan få behandling pga. manglende penger,

ville jeg sikkert måtte betale for timen alikevel fordi jeg ikke ga beskjed i forkant.

Men, det er da ikke min feil at de ikke har sendt ut innkalling i form av brev,

slik de hevdet på nettsidene.

For to uker siden, skulle jeg ha fått en innkalling.

Jeg krysset fingrene for at de kunne vise litt skjønn,

for en lutfattig bulimiker.



Det hele endte dessverre i at jeg kjørte i grøfta,

gikk på butikken og handlet mat.

For penger jeg ikke har.

Atter en gang. 

23. oktober 2010

Blakk som ei kirkerotte.

Rastløs som bare juling.

Jeg har ikke spist siden i går.

Fremdeles ingen sykepenger på konto.

Jeg forventes å følge spiselisten,

men hva faen skal jeg gjøre når jeg ikke har råd til toalettpapir?!

Spise støv?

Skammer meg så intenst at det gjør vondt.

Fysisk vondt.

Det er helt forferdelig.

Ikke kan jeg drikke for mye kaffe,

for da risikerer jeg å bruke opp toalettpapiret,

og håndsåpen.

Ikke kan jeg spise, for det har jeg ikke penger til.

Ikke kan jeg holde meg våken,

for da tar kjedsomheten over og snusmisbruket overhånd.

Dessuten slipper jeg å tenke på matsuget,

og en potensiell risiko for å dra på butikken med lånte penger.

Og det har jeg ikke råd til.

Jeg har ikke råd til å bruke penger jeg ikke har lengre.

Mastercarden er sperret for bruk.

Brukskontoen er tom.

Sparekontoen er tom.

Så hva blir løsningen?

Søvn.

Tar en Zopiclone og sover vekk dagen.

Fordi jeg har ikke råd vil å være våken.

Rett og slett.

Trist, skammelig, vondt og fælt.

Men det er sannheten.

Slik har livet mitt blitt.

Jeg sier ikke mer. 

24. oktober 2010

Det er helt fascinerende hvor dystert livet blir

når man ikke har penger til å være våken

og være tilstede i sitt eget liv.

Det er grusomt, og ikke minst skamfullt og ensomt.

Det fører til at man blir sykere enn man var i utgangspunktet.

Jeg fatter ikke.

Hvis regjeringen og helsedepartementet er så gira

på å få oss syke mennesker fortere frisk,

så må de ærlig talt få opp øynene og innse fakta.

Det finnes tusenvis av mennesker i samme situasjon som meg.

Rævkjørt av en elendig økonomi.

Psyk og blakk.



Jeg får ikke valget mellom pest eller kolera.

Jeg får begge deler.

Elendighet i bøtter og spann.

Hele innlegget kan dere lese her:

http://walkingonair.blogg.no/1287794859_blakk_og_skamfull.html 



Tingenes tilstand nå?

Vel, jeg har sakte men sikkert mer penger igjen på konto,

før påfyllet fra NAV kommer.

ERGO, jeg bruker adskikkelig mye mindre penger på mat, 

enn det jeg gjorde for et år siden.

Det er rart  å tenke på

hvor sabla vanskelig det er å være i det

når det står på som verst.

Jeg så virkelig ingen lysning i enden av tunellen.

Men jeg har kommet et skritt nærmere tunellutgangen.

Og det er faen meg så digg!

Jeg tror jeg begynner å kunne påstå

at jeg har i mer eller mindre grad

gjenvunnet kontrollen over økonomien. 

Jeg føler meg fri,

for første gangen på veldig mange år.

Hurra hei og hopp for meg! 

Det hadde seg slik at jeg skulle egentlig sitte inne og lese i dag.

Planen var så godt som fastspikret,

klinkende klar som den reneste vanndråpe.

Men som det høstmennesket jeg er,

lot jeg meg ikke be to ganger da jeg så ut av vinduet.

Da kjente jeg det kriblet inni meg.

Ikke snakk om at jeg skulle la denne sjansen gå meg forbi. 

Jeg måtte ut.

Og ut gikk jeg.

Synet som møtte meg var som tatt ut i fra et eventyr.

Dette er bare én av grunnene til at jeg elsker høsten av hele mitt hjerte.

Jeg kunne helt sikkert skrevet en hel bok,

men det får vi ta en annen gang.

Back to life.