Pain is only temporary - pride is forever.

I dag har jeg vært hos terapeuten og det gikk forsåvidt greit. Blir muligens siste gang jeg er der neste gang, den 28. april, siden jeg har fått tilbud om behandling på DPS'en. Kjenner jeg gruer meg bare ved tanken på det. Det har vært så mye frem og tilbake oppi hodet mitt i det siste at jeg vet ikke helt hva jeg vil med meg selv lengre. Angsten sprer seg over hele meg når jeg tenker over alt som vil komme til å skje den nærmeste fremtid, med samtaler på DPS'en, at jeg må forholde meg til atter en ny behandler, og at det er nå det virkelig gjelder. Tanken skremmer meg. Jeg vet ikke om jeg er klar for forandring riktig enda..

I morgen skal jeg på jobb så det skal bli godt å slippe å tenke på noe annet..når jeg er på jobb kopler jeg liksom av på en måte, og kun konsentrerer meg om det som gjelder, samme når jeg gjør skolearbeid. Men i øyeblikket jeg kommer hjem fra jobb eller legger fra meg boka, kommer alle disse tankene opp igjen. Jeg vet ikke hva jeg vil, og jeg hater å måtte svare på spørsmål om personlige ting, spesielt da for fremmede personer. Det går greit med fastlegen og terapeuten min, siden jeg kjenner de såpass godt og de kjenner meg, således stoler jeg på de. Jeg har aldri vært særlig flink til å snakke opp for meg, og jeg er usikker på om dette er den riktige veien å gå. Det er ingen "lek" lengre, det er blodig alvor, og det er nå eller aldri.

Jeg skal uansett møte opp til timen på fredag, for å se hva som skjer. Kan ikke la tankene mine om behandling overstyre fornuften min før jeg i det hele tatt har gitt det en sjanse. For alt jeg vet, er det kanskje akkurat det jeg trenger, eller hvis jeg er skikkelig uheldig kan det slå den andre veien. Uansett vet jeg ikke det før jeg har prøvd.

Jeg la på meg noe sykt etter de to siste ukene, og det har ikke vært annet enn spising og drikking. En grei ting er at jeg er blakk så har ikke hatt mulighet til å kjøpe mat. En annen ting er at jeg har rensket skapet for mat, samt at det har kommet opp igjen. Som for eksempel i dag, lagde jeg meg macaroni and cheese. Jeg gjentok en mantra oppi hodet mitt både før, under og etter maten at jeg skulle tviholde på den. Men den gang ei.. Løper ned på badet i vill desperasjon, på med musikk og springen. Setter i gang og brekker meg, helt til jeg får opp alt. Og da mener jeg alt. Jeg fikk et lite støkk da det kom opp blod på slutten av "seansen". Det var utrolig ekkelt, og nå er jeg skikkelig sår i halsen og fremdeles sliten. Svimmel og jævlig satte jeg meg ned på gulvet for å tenke over hva jeg akkurat hadde gjort. Hvorfor i helvette gjør jeg dette?? Hva faen er det som får meg til å tenke slik jeg gjør?

Annet enn makaronien har jeg drukket en kopp med buljong, samt to Nutrilett shakes og en rett i koppen tomatsuppe... I morgen planlegger jeg å stå opp ganske tidlig for å få unna litt trening før jeg drar på jobb kl 15. På torsdag har jeg time hos fastlegen min, og jeg må si meg ærlig at jeg er glad jeg skal dit dagen før jeg skal til psykologen. Jeg tror hun er like spent som jeg er..om ikke nervøs i tillegg. Jeg er ihvertfall kjempenervøs, så nervøs at jeg nesten kvier meg for å møte opp. Skal bli godt å få snakket med henne før det hele kommer i gang. Så skal jeg også ta allergisprøyte, hurra for det. Begynner å bli på høy tid.

Det var vel egentlig ikke så mye mer å si annet enn at det var det jeg hadde på hjertet i dag. Blogger mer senere, kanskje før og etter timen på DPS'en.

 

- Marilyn -