Pain is only temporary - pride is forever.

I flere dager har jeg nå vært innesperret i leiligheten med pensum helt oppi halsen.

Solen og våren har meldt sin ankomst,

men allergisk som jeg er har jeg måttet finne meg i å gro fast innendørs.

Bittert, men sånn er livet.

Det er ikke rettferdig.

Side opp og side ned har blitt lest.

Om igjen og om igjen.

Notater har blitt skrevet så blekket sprutet oppover veggene.

Skrivekrampen har innhentet meg,

og uendelig mange ganger har jeg revet meg selv i håret

i total frustrasjon over å ikke forstå innholdet.

For én måned siden var jeg veldig usikker,

usikker på om jeg i det hele tatt våget meg nær eksamenslokalet.

Nå er eksamensdagen skremmende nære.

Jeg har bestemt meg.

En gang for alle.

I morgen er det dommedag.

Bokstavelig talt.