Pain is only temporary - pride is forever.

Jeg har mistet oversikten over hvor mange eksamener

jeg har latt være å ta de siste fire årene.

Den følelsen av å mislykkes i det jeg melder meg av,

kan bare ikke beskrives med ord.

Det er et enormt nederlag som stikker i hjertet,

og smerten bærer jeg med meg i det jeg går videre med livet.

Jeg har alltid feiget ut i siste liten.

Fryktet det verste.

Så for å spare meg selv fra det eventuelle nederlaget,

har jeg meldt meg av, eller latt være å møte opp.

I alle de år har jeg latt sensor og eksaminatoren vinne.

Men ikke i dag.

Jeg trosset angsten og kom meg opp i morgest.

Det aller siste jeg ville gjøre i dag var å møte dagen.

Våkner grytidlig og allerede fra første stund i våken tilstand,

kunne jeg kjenne spenningen bygge seg opp.

Klokken var ikke mer enn 08:15.

Åtte lange, seige timers venting sto for tur.

Finner fram bøkene og setter i gang med puggingen.

Før jeg visste ordet av det var klokken passert 14.

Jeg hiver i meg noe som kan kalles kaffe og slenger veska over skuldra

før jeg med en bestemt men ambivalent mine beveger meg ut av bygningen.

Vel framme på skolen møter jeg flere spente eksamenskandidater,

og to stykk unge sensorer.

Jeg hadde sett for meg to eldgamle prestegubber,

eller en imam og ei dame ikledd burka.

Så feil kunne jeg ta.

Heldigvis for meg var jeg en av de første på listen.

Finnes det noe verre enn å vente på tur i en sånn sammenheng??

Angsten bygger seg opp.

Jeg kjenner hjertet hamre utover hele kroppen.

Jeg blir i ett med hjerteslagene.

Ekko.

Jeg får oppgaven og setter meg inn på forberedelsesrommet.

Jeg var heldig.

Veldig heldig.

Var det én ting jeg hadde håpet på,

så var det å slippe et tema jeg ikke følte meg sikker på.

I dag hadde jeg lykken på min side.

Tankene svirrer rundt i topplokket og jeg skribler på eksamenspapiret til krampen tar meg.

Tankekart.

Stikkord.

Islam.

Hinduisme.

Angsten var i ferd med å ta kvelertak på meg.

Eksamensangst fra en annen planet.

En skulle nesten tro Gud var dame og lesbisk.

Det var virkelig ingen vei tilbake nå.

Etter grillingen måtte jeg belage meg på å vente i 4 (!) pinefulle timer

før dommen endelig ble satt.

Alt gikk i surr og jeg ble både svimmel og kvalm.

Om det skyldtes lavt blodsukker eller skyhøyt nivå av angst

kan dog diskuteres.

Etter å ha fått vite resultatet kan jeg se meg tilbake med et smil om munnen,

og vite at alle de søvnløse nettene ikke har vært forgjeves.

Jeg følte mestring.

Jeg har bevist for meg selv at jeg faktisk klarer noe.

Mestring på et annet plan enn maten.

Og det føles JÆVLIG BRA!

 =D